Onsdag 20.februar holdt Trine Rein en akustisk konsert i Mjøndalens samfunnshus, var du der? Det var jeg, og ved min side satt en av mine fine barndomsvenninner.

Det var mange som hadde møtt opp for å oppleve en akustisk aften på en helt vanlig onsdag kveld.

Lysene ble dempet, og praten gikk over til hvisking blant publikum. På scenen kommer Trine Rein, som kan feire 25 år som artist dette året. Hun kaster ikke bort tiden til et forventningsfullt publikum, og åpner med en av sine nyeste låter for å varme opp stemningen. Det er alt annet enn dårlig stemning i Mjøndalen samfunnshus den kvelden. Den kraftige stemmen går tvers gjennom tak og vegger.

Artisten avslutter den første låta med å smile smittende til publikum. Deretter drar hun stemningen ytterligere opp: «Det blir ingen Trine Rein konsert uten denne låta her»!  Trine Rein klapper takten på låret og kaster på krøllene i det hun griper tak i mikrofonen og drar til med «Just missed the train», og i samme øyeblikk blir jeg dratt tilbake til en helt annen tid.

Jeg blir dratt tilbake til en tid der jeg i blant må klype meg i armen for å forstå at faktisk er en del av meg. En tid der de små øyeblikkene ble store og aldri glemt, og der gledesrusen var ubeskrivelig. En tid der naturopplevelsene var mektige og en stor del av livet.

En novemberkveld i 2010, var jeg blant mange eventyrlystne som fylte opp setene i Drammens teater. Lars Monsen og Trine Rein var på en stor norgesturné med konsertforedraget «Vilt og vakkert». En vakker og vill kombinasjon av de mange ville historiene til Lars Monsen og den vakre stemmen til Trine Rein som satt prikken over i’en. Det var altoppslukende, og ja, det var vilt og vakkert.

Den novemberkvelden i 2010, var også snart slutten på et år der nye vennskap var stiftet og eventyr realisert, men det var også bare starten på mange flere og større eventyr. Det var en tid der mange mål ble satt og grensene strukket.  Vi satt som tente lys i teateret den kvelden. Ved min side satt en venninne jeg hadde møtt året før. En venninne jeg knapt hadde rukket å bli kjent med før eventyrene sto i kø, og der en felles interesse vokste i rekordfart. Vi hadde et år foran oss der vi skulle være mye på tur, sommer som vinter, vår som høst. Vi skulle padle vårt lengste eventyr noensinne gjennom en lang sommer. Vi skulle stå på hundesleder gjennom vakkert vinterlandskap. Vi skulle overnatte på en fjelltopp en sen høst der vann lå islagt og solen fortsatt varmet, og vi skulle bruke våren til å forberede oss til alt.

Det var første gang jeg fikk høre Trine Rein live, og jeg var solgt. Hun ble stemmen som ikke bare fylte hele teateret med en voldsom kraft, hun ble også stemmen som satt selve kronen på verket av Lars Monsens inspirerende formidling av naturopplevelser på sitt beste, sterkeste og mest rørende. Den kvelden var det spesielt én låt som grep ekstra godt tak i meg. En låt som handlet om å tørre å drømme, og våge å satse. En låt som ga meg et ekstra lite spark til å tørre og leve, leve tett på naturen, skrive om det og formidle det.

Jeg lyttet mye på det nyeste albumet til Trine Rein på den tiden. Låtene fra albumet «Seeds of joy», dundret løs fra bilens høyttalere, høyt nok til at ingen kunne høre meg synge med for full hals. Det var låter som minte meg på at alt jeg kunne få til, og det ble låter som ble med gjennom mange av mine egne naturopplevelser. Det var låter som fikk meg til å le, og det var låter som fikk meg til å gråte.

Musikk er ikke bare toner, de er en del av livet. I likhet med lukt, så er musikk noe av det mest frembringende av minner, på godt og vondt. Det er slik jeg ser det. I livet mitt har jeg mange artister. De har sunget meg gjennom et mektig vinterlandskap i motvind og piskende snø. De har sunget meg gjennom solfylte dager der fjellene har tronet og skiene sust i medvind. De har sunget meg gjennom tunge stunder, redsel og frykt. Og nå som jeg ikke lenger er på disse turene, så synger de meg tilbake. Tilbake til minner så sterke at det er til å ta og føle på.

Og slik vil det være gjennom hele livet. Artister kan synge de vakreste toner, men bringe frem det verste, mens andre kan synge tekster vi ikke helt forstår, men likevel bringe frem det fineste. Er det ikke rart, hvordan musikken påvirker oss og følger oss gjennom livet, på godt og vondt?

Hva er musikk for deg?

-Marthe Stavaas Nelson-

Nå skriver vi januar 2019, og det er bare noen få måneder siden fingrene begynte å løpe på tastaturet igjen. Det var mildt sagt som å klatre over en høy vegg uten klær. Likevel var det en utfordring jeg tok. Jeg hoppet i det med begge bena med mål om å strekke ut til den som måtte ha nytte av det, på godt og vondt. Det var noe jeg var motivert for å få til, på sikt, men jeg innrømmer at det er utfordrende. Det første innlegget mitt kan du lese her. 

Året 2018 er historie. En historie vi her hjemme både skulle vært foruten og ikke vært foruten. En historie der vi trodde bagasjen var tung nok, men som ble fylt med mer. Vi er likevel takknemlig for alt vi fikk. Vi fikk nok et år sammen som herr og fru, og som kjærester. Det var et år vi fikk se valpen vår vokse seg stor, rampete og kjærlig. Det var et år vi fikk tilbringe med de vi er så glade i, familie, venner og andre gode støttespillere vi har rundt oss. 

For en tid tilbake, skrev jeg innlegget “En vakker sol”, og hele innlegget kan du lese her. Denne vakre solen handler om å lage et personlig tankekart der bare positive ting får plass. Jeg liker å kalle det for en sol, fordi en sol gir lys, varme og energi, og det er jo det dette handler om. Det handler om å finne lys, varme og energi i det som er vanskelig og krevende. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tankekartet, eller “solen”, var et positivt verktøy jeg laget meg i slutten av året 2017. Tanken var å møte et nytt år med håp om å finne frem til noe som kunne gi noe positivt i hverdagen. En hverdag som ellers krever sitt. Jeg skrev ned små og overkommelige mål som jeg kunne oppnå. Jeg fant nye aktiviteter jeg kunne prøve og små prosjekter jeg kunne strekke meg etter. Jeg bestemte meg også for å belønne meg oftere og være snillere med meg selv. Jobbe med, og ikke imot. 

Jeg gjorde en innsats for å bli bedre kjent med den jeg er i dag. Hvem er jeg nå? Hva liker jeg å gjøre, og hva gir meg positiv energi? Hva kan jeg få til med det utgangspunktet jeg nå har? Hva kan jeg gjøre for å oppnå mestring igjen og kjenne at det jeg gjør er bra nok?

Å skrive noe ned på et papir kan ofte gi en bedre oversikt. Etterhvert som jeg fulgte planen, skrev jeg oppfølgende lister over det jeg hadde gjennomført. Hva fungerte bra, og ikke, og hvorfor. På den måten var det lettere å forstå, og det var lettere å avgjøre om jeg burde fortsette med det, unngå det, jobbe hardere for det, eller bare la det vente litt. Jeg ble min egen psykolog.

Det er bare jeg som til syvende og sist kan gjøre noe for dagene mine, selv om det er enklere skrevet enn gjort. Alle som møter en form for brutalitet i livet vet at det krever en egeninnsats å skape gode dager for seg selv. Det krever selvdisiplin og hardt arbeid. Til tider kan det være krevende å se klart og til tider er kroppen lite samarbeidsvillig. Det er bare sånn det er. Det er da de nedskrevne ordene kan gi en viktig påminnelse om at det er verdt å opprettholde det harde arbeidet med å reise seg igjen, stå opp av sengen, ta ett skritt av gangen og klappe seg selv på skulderen for hvert skritt man tar. 

Torsdag 3.januar 2019, troppet jeg opp i svømmehallen igjen. Jeg hoppet i vannet selv om det føltes så kaldt at jeg egentlig bare ville opp igjen. Jeg dro på meg hetten og brillene, og så la jeg på svøm slik jeg gjorde i hele 2018. Jeg la på svøm selv om kroppen føltes som en murstein i vannet. Jeg svømte selv om jeg i blant glemte å trekke pusten og heller svelget vann. Jeg svømte likevel videre, og jeg ga meg ikke før det ble lettere. Og slik er det med mye annet også. Det å ikke gi seg før det blir litt lettere. Det er da troen vokser. Troen på at man får til og kommer seg gjennom. Bygge trygghet i seg selv. 

Tankekart er et verktøy jeg fortsatt bruker mye og det er et verktøy jeg mener alle kan ha nytte av, uansett utgangspunkt. Jeg håper du gir deg selv noe positivt i det nye året, smått eller stort. Selv den minste ting kan ha stor betydning for dagen. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Det er lenge siden nå. Det er lenge siden den blå timen fikk meg ut. Reiser jeg tre år tilbake og videre tilbake i tid, har den blå timen hatt samme påvirkningskraft som et vakkert månelys – jeg bare må ut. Jeg må ut fordi det er for vakkert til å gå glipp av. Slik var det før, og slik var det i dag. 

Ute er det stille, så veldig stille. Tåken ligger lavt rundt åsene og lysene fra de tusen hjem ligner små dukkehus. Vi må løfte føttene høyt i den nye snøen som nettopp har lagt seg på bakken som et tykt frossent teppe, et frossent teppe som gir lys til de mørke dagene. Et frossent teppe jeg har hatet så mye det er mulig å hate, og som jeg gradvis har lært meg å akseptere. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I dag har jeg savnet det. Jeg har savnet den blå timen og jeg har savnet følelsen av hvor vakkert det er. Jeg har savnet den følelsen som kan beskrives som å være den eneste i verden som opplever akkurat dette øyeblikket. Det er jo ikke helt sant, for jeg er ikke alene i denne blå timen. Likevel så kan ingen kjenne det samme jeg kjenner. Jeg kjenner på en takknemlighet for at jeg nettopp går her, akkurat nå. Jeg løfter bena høyt i snøen, trekker kald luft gjennom nesen og jeg ser. Jeg ser absolutt alt jeg ønsker å se rundt meg. Jeg kan gå så langt jeg vil, og jeg kan bare stå her så lenge jeg vil. 

Himmelen kler seg om så raskt at for hver gang jeg løfter blikket fra bakken, så har den allerede skiftet drakt. Den er blå, grå og bytter om til de vakreste pastellfarger jeg lurer på om jeg noen gang vil få se igjen. Snøen er ikke lenger hvit. Akkurat nå skifter den farge, fra å være hvit til blå. Snart er alt rundt oss blått. Det er vakkert, stille og blått. Nå husker jeg hvor vakker den egentlig er og hvor raskt det er over. Det blå går over til mørket, og så er det over. Den blå timen er over. 

Heldigvis rakk jeg det. Jeg rakk den blå timen, og jeg takker for at den igjen var vakker. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Endelig skinner solen etter mange gråværsdager. I dag er det perfekt å starte dagen ute. Starte dagen i frisk luft. Frisk luft gir meg ny energi. 

Når dagen er god, er også solen god. Sånn er det i dette hodet. Er det en dårlig dag, så er solen heller ikke god. Da kan det like gjerne regne for min del. Jeg liker å utnytte de gode dagene for alt det er verdt.

I dag er det en ny dag. Jeg har fått en ny dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg titter ut av vinduet. Morgentåken henger lavt over fjorden og mastene fra båtene der ute er ikke mulig å se. Himmelen er likevel blå, og solen henger lavt på himmelen. I dag er det en god dag. Jeg hopper i ullundertøyet og finner frem halsbåndet til hunden min. Det er tegn hun alltid forstår; nå er det tid for tur! 

Jeg trekker på meg skoene og trer vinterfrakken over hodet på hunden, så griper jeg tak i kameravesken og forsvinner ut av døren. Det klyper litt i nesen i dag. Gradestokken viser 3+ grader. Solen henger lavt på himmelen nå. Snart er vinteren her. Jeg liker hvordan solstrålene får frem høstens siste farger før snøen legger seg som et lokk og setter alt på pause. 

Ved fjorden er vinden skarp i dag. Jeg skremmer opp en and her og der. Solen varmer overraskende godt selv om den ikke kan tilby så mange soltimer nå. 

Jeg har fått en ny dag. Det er en god dag. Den skal brukes til smått og stort, men først skal jeg unne meg en god frokost etter en fin tur. 

Jeg håper du bruken dagen i dag til å gjøre noe hyggelig for deg selv, være sammen med noen du er glad i, eller bare nyte den fine solen. 

God søndag. 

– Marthe Stavaas Nelson –

Jeg kan gå tur og knapt huske hvor jeg har gått. Jeg kan løfte blikket, men likevel ikke huske hva jeg har sett. I blant kan det være krevende å plassere bena og samtidig løfte blikket. Når de vanskelige og vonde tankene tar all plass, så kan det være svært vanskelig å bryte gjennom, og til tider må de kanskje bare få være også.

Alt til sin tid. Fra mitt ståsted er det mye sant i det. Med tiden har jeg løftet blikket, og med tiden har jeg kjent på evnen til å undre over de små tingene vi har rundt oss hele tiden. Det er en evne som kommer og går. 

Jeg kan plukke opp et blad bare for å se på det. Se hvilken farge det har, eller form. Jeg kan strekke frem hånden og kjenne på mosen. Jeg kan stoppe opp for å observere hvordan vannet stryker over stein, planter og sand.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hvorfor er mosen myk, hvor raskt vokser den, og hvilken nytte har den? Hvordan har den steinen fått den formen, og hvor mange år har den ligget der? Hvorfor har den blomsten de fargene, og hvorfor vokser den akkurat der? Hvorfor det? 

Det var vår, 2018. Eplehagen sto i full blomst. En søt og deilig duft traff meg i fjeset der jeg vandret oppover åkeren. Du verden, så godt det luktet! Tenk at jeg hadde helt glemt hvor deilig det lukter i eplehagen om våren. Jeg stakk nesen bort til en av de mange rosa blomstene, og jeg virkelig trakk inn den deilige duften. Biene svirret rundt meg, men de var opptatt med sitt. Sansene var i fullt fokus. Det luktet på en måte søtt, friskt og syrlig. Jeg luktet flere ganger, og hadde noen sett meg stå der med strukket hals, luktende på et epletre, så hadde de sikkert fått noe å le av. 

Herregud, så godt det luktet! Jeg kunne stått en evighet. Selv om det bare var et lite øyeblikk, så var det ingenting annet jeg tenkte på akkurat da enn den duften. Når jeg rev meg løs for å gå videre, så kjente jeg på en slags takknemlighet. Det høres kanskje rart og romantiserende ut, men jeg kjente på en slags takknemlighet for at jeg valgte å gi meg selv det øyeblikket. At jeg ga kroppen en sjanse til å bestemme om den lille blomsten ville gi noe, eller ikke. 

Det har tatt tid, og hver dag er en øvelse. Øvelsen er å være bevisst. Noen kaller det mindfulness. Jeg er ikke så opptatt av hva det heter, men det handler om oppmerksomt nærvær. Det som betyr noe er hva det kan gjøre med fokuset, tankene og kroppen. Jeg kan øve i ulike situasjoner og omgivelser. Det kan handle om å være bevisst på pust, tanker og følelser, eller det jeg ser og gjør.

Det skal det handle mer om her på bloggen, og om det så bare er for et lite øyeblikk, så håper jeg det kan gi noe. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Høst er kanskje en årstid man enten elsker eller hater. Jeg var den som elsket høsten. Jeg elsket hvordan de tørre og varme sommerdagene gikk over til kjølige og rå høstdager. Jeg elsket den skarpe vinden som lett kunne klype i ørene i midten av oktober. Jeg elsket den lave tåken mellom trærne som gjorde skogen om til noe trolsk. Jeg elsket at solen ga færre soltimer, og jeg elsket å tenne lys på kveldene. Fargene i naturen, den skarpe luften i fjellet og hvor godt maten smakte etter en høsttur. 

Jeg kunne ramset opp mange grunner til hvorfor jeg elsket høsten.

Vi skriver 2016 og jeg hater at høsten kommer. Jeg hater at de tørre og varme sommerdagene går over til kjølige og rå høstdager. Jeg hater den skarpe vinden som klyper meg lett i ørene i midten av oktober, og jeg hater at solen gir færre soltimer.

Jeg kunne skrevet en hel bok om hvorfor jeg hatet den høsten.

Det er kaldt i bilen, og utenfor vindusruten passerer livet i 60 km/t. Vi passerer åkrene, gårdene og husene. De gule bladene fra eiketrærne daler gjennom vinden og legger seg lett på bakken. Frukttrærne langs veien har fått en rødlig farge som ikke varer evig. Vanligvis ville jeg ha lagt merke til alle disse tingene. Vanligvis ville jeg vært takknemlig for at jeg kunne se det og nyte det, men det er jeg ikke. Jeg hater det, og skulle ønske det ikke var høst, og jeg skulle ønske dette ikke var livet. 

En klump presser seg stor i magen og tårene faller i det vi passerer tre fine mødre som triller hver sin fine barnevogn. I forbifarten ser jeg at den ene vognen ligner på den vi har. Vognen vi måtte rydde bort.

Mannen min løfter den ene hånden fra rattet, og klemmer hånden min hardt uten å si et ord. Det er ikke nødvendig å si noe. Jeg vet, og han vet hvor vonde disse påminnelsene er.

Vi er på vei til kirkegården. Snakk om kontraster. Jeg kan ikke annet enn å fjerne høstbladene som har klistret seg til stenen hennes og rette litt på de friske rosene som vinden har røsket tak i. Jeg kan stå der så lenge jeg vil, men før eller siden må jeg gå igjen og la datteren vår bli. 

Det er midten av oktober, og vi skriver 2018 nå. Jeg rusler i rolig tempo oppover grusveien mot skogen. Bakken er kledd i gule blader, tett i tett. Det er som å gå på en gul løper, en løper som høsten har rullet ut bare for meg, akkurat da. Jeg smiler et øyeblikk og takker for det. Blikket trekkes mot de fargerike bladene som ennå ikke har falt. Rødt, grønt, oransje og farger uten navn. Over skulderen henger kameravesken. Det er sikkert snart tre år siden den var med på tur sist. Jeg stopper opp, lukker øynene et lite øyeblikk og trekker et dypt pust. Det lukter høst.

Vinden klyper meg ikke i ørene. Vinden er varm. Den lave tåken ligger mellom trærne og gjør skogen om til noe trolsk. Solen gir færre soltimer nå, og jeg tenner lys på kveldene. Fargene er vakre, luften er rå og maten smaker godt etter en fin høsttur. Jeg er takknemlig for det, og det kan være godt nok for å like høsten igjen. 

– Marthe Stavaas Nelson –