I februar 2010 fikk jeg mitt første møte med langdistanse hundesledekjøring i Norge, ikke som deltager, men som publikum. Det var en idrett jeg var nysgjerrig på og det var en idrett jeg ville vite mer om. En idrett som handlet om samspill mellom mennesket og hund i vakker natur, under ekstreme forhold. Jeg ville følge et hundesledeløp så langt det lot seg gjøre for en tilskuer. Jeg ville bli bedre kjent med en idrett der det virkelig handlet om toppidrettsutøvere på høyt nivå med en ekstrem løpeglede og en unik samarbeidsevne. En idrett som har eksistert i Norge i mange år, men som så mange vet så lite om. 

I februar sto jeg altså på tilskuerbenken for første gang, i en ukjent by. Jeg hadde overtalt en venninne til å bli med, en venninne som knapt visste hva hun gikk til selv. En svært tålmodig venninne som hang etter en i overkant nysgjerrig tilskuer som ville følge hundesledeløpet over flere døgn, gjennom dag og natt i bitende kulde. Jeg er evig takknemlig for følget det året, slik at jeg fikk realisert reisen. Det var et eventyr jeg ville ha mer av. 

Året etter fikk jeg endelig stå på en hundeslede selv. Det kostet både vennegjengen og meg selv en del kroner. Jeg hadde nok sett litt mye på Monsen på tv, og jeg hadde nok lagt forventningene litt høyt i forhold til hva det var mulig å få på en drøy times arrangert tur rundt på et vann i løssnø med to personer på en slede. Jeg smilte likevel hele veien, og interessen vokste seg ikke mindre. Det skulle bare bli starten på flere fremtidige vintereventyr på en hundeslede. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Februar 2011 reiste jeg tilbake til byen der alt startet. Det skulle handle om VM i langdistanse hundesledekjøring, og den gangen var det min venninne, Line, som fulgte med. Vi var to ivrige tilskuere, og vi ble raskt lagt merke til. Det var kanskje ikke så rart, vi var de eneste som sto på tilskuerbenken med to boxere. En hunderase med kort snute og lite pels. En rase som fikk mye oppmerksomhet i et miljø der alt handlet om polarhunder. Vi ble en del av direktesendingen til NRK radio den dagen. 

Under oppholdene levde vi i en annen tid. For andre året på rad fikk jeg tilgang til en gammel hytte, en kort kjøretur fra sentrum. Nøkkelen til døren var stå stor og tung at den var umulig å rote bort, og døråpningene var så lave at selv jentene måtte bukke for å ikke slå pannen blå. Gulvene knirket, og soverommet kunne minne om en kulisse fra en gammel Ivo Caprino film der syvende far i huset hang på veggen. Han manglet forresten. Det ble ikke mindre sjarmerende av at det allerede var fyr i ovnen, måkt i innkjørselen og redd opp på sengen. Det var grunner nok for å reise tilbake. 

Året 2013 hadde jeg flere passasjerer i bilen. Det var på tide å dele vinterens vakreste eventyr med mine nærmeste. Det året var det min mann, min far og min fars samboer som skulle få sitt første møte med en helt spesiell folkefest i bitende kulde, i en historisk by, blant et publikum der alt handlet om noe helt annet enn skisport. Jeg var ikke lenger den eneste som kjente på den unike atmosfæren, og jeg var ikke den eneste ville tilbake. I 2015 var vi derfor alle tilbake igjen, og dermed kunne jeg også kalle det for en tradisjon. 

Et pensjonert, kjent fjes innen langdistanse hundesledekjøring hadde knabbet den fine hytta det året. Vi måtte derfor nøye oss med et restaurert fjøs midt i sentrum, en bortgjemt liten perle i en bakgård der ingen skulle tru nokon kunne bu. Det er det jeg elsker med byen. Husene, fjøsene og de gamle bygårdene som fortsatt står bevart, tett, lunt og lent mot hverandre. Fjøset var alt annet enn et fjøs. Det var en innbydende liten leilighet med to soverom, flislagt bad, varme i gulvene, romslig stue og bevarte tømmervegger. 

Det året ble hundesledeløpet preget av stormen Ole. På tross av de meldte værforholdene, sto det ene hundespannet etter det andre, klare på startstreken. Der forsvant de ut av byen og ut på de åpne vidder. Der ute måtte de klare seg selv de neste dagene som kom:

Stormen Ole begynner å vise muskler. Flere hundekjørere er savnet i fjellet. Det meldes om lite oversikt, vanskelige leteforhold og usikre prognoser for løpet videre.

Tross for den sterke vinden, snødrev og gatene som nærmest ble borte i kastene, så lå ikke byen i dvale av den grunn. Det hører til med tøffe værforhold. Men, selv om livet gikk som normalt i byen, så var saken en ganske annen for kjørerne som befant seg i fjellet. Det krever kunnskap og erfaring for å vite hva det innebærer å ta vare på seg selv og hundene under slike ekstreme forhold. 

Heldigvis ble alle de savnede funnet i god behold. Årets løp var brutt. 

Det året fikk vi en smakebit på hvordan vinteren virkelig kan leke seg der oppe. Vi fulgte mye med på radio og tv de dagene. Vi krysset fingre, vi var bekymret, og deretter lettet over at alle fra løpet ble funnet i god behold. Vi var turister i en by der vi gikk på restaurant med livet som innsats, og vi hørte vinduene knitre i de verste kastene. Likevel var det alt annet enn en ulempe. Vi fikk oppleve litt av vinterens vakreste eventyr på sitt tøffeste det året, og det var vi takknemlig for.

I det bilen svingte ut fra de trange gatene, savnet jeg det allerede. Jeg savnet de lune gatene, de varme lysene og de knirkete gulvene. Jeg savnet å stå på slagghaugene i mørket og høre hundene synge i kor. Det er de vakreste toner jeg vet. Jeg savnet vinteren som biter tak i veggene en tidlig vinter og som blir til en sen vår. Jeg savnet lukten av tjære, og jeg savnet sparken utenfor hvert hushjørne, kafé og butikk. Jeg savnet i grunn alt før jeg i det hele tatt hadde rukket å legge byen bak meg, slik var det hvert år.  

Det er snart tre år siden jeg forlot byen sist. Det er på tide å reise tilbake. 

Romjulen 2018 skal bli tiden der jeg igjen vender tilbake. I en gammel bygård fra 1700-tallet står en loftsleilighet og venter, i en by der noe av hjertet nå tilhører. Jeg skal ikke bo der alene. Denne gangen reiser jeg med et følge som den gang da var en ukjent, men som i dag står hjertet nært. Det skal ikke handle om hundesledekjøring denne gangen. Det skal handle om å reise tilbake der minnene lever, historien roper, gulvene knirker, kulden biter og lysene luner. 

Jeg reiser tilbake til Røros. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Det er lenge siden nå. Det er lenge siden den blå timen fikk meg ut. Reiser jeg tre år tilbake og videre tilbake i tid, har den blå timen hatt samme påvirkningskraft som et vakkert månelys – jeg bare må ut. Jeg må ut fordi det er for vakkert til å gå glipp av. Slik var det før, og slik var det i dag. 

Ute er det stille, så veldig stille. Tåken ligger lavt rundt åsene og lysene fra de tusen hjem ligner små dukkehus. Vi må løfte føttene høyt i den nye snøen som nettopp har lagt seg på bakken som et tykt frossent teppe, et frossent teppe som gir lys til de mørke dagene. Et frossent teppe jeg har hatet så mye det er mulig å hate, og som jeg gradvis har lært meg å akseptere. 

I dag har jeg savnet det. Jeg har savnet den blå timen og jeg har savnet følelsen av hvor vakkert det er. Jeg har savnet den følelsen som kan beskrives som å være den eneste i verden som opplever akkurat dette øyeblikket. Det er jo ikke helt sant, for jeg er ikke alene i denne blå timen. Likevel så kan ingen kjenne det samme jeg kjenner. Jeg kjenner på en takknemlighet for at jeg nettopp går her, akkurat nå. Jeg løfter bena høyt i snøen, trekker kald luft gjennom nesen og jeg ser. Jeg ser absolutt alt jeg ønsker å se rundt meg. Jeg kan gå så langt jeg vil, og jeg kan bare stå her så lenge jeg vil. 

Himmelen kler seg om så raskt at for hver gang jeg løfter blikket fra bakken, så har den allerede skiftet drakt. Den er blå, grå og bytter om til de vakreste pastellfarger jeg lurer på om jeg noen gang vil få se igjen. Snøen er ikke lenger hvit. Akkurat nå skifter den farge, fra å være hvit til blå. Snart er alt rundt oss blått. Det er vakkert, stille og blått. Nå husker jeg hvor vakker den egentlig er og hvor raskt det er over. Det blå går over til mørket, og så er det over. Den blå timen er over. 

Heldigvis rakk jeg det. Jeg rakk den blå timen, og jeg takker for at den igjen var vakker. 

– Marthe Stavaas Nelson –