Onsdag 20.februar holdt Trine Rein en akustisk konsert i Mjøndalens samfunnshus, var du der? Det var jeg, og ved min side satt en av mine fine barndomsvenninner.

Det var mange som hadde møtt opp for å oppleve en akustisk aften på en helt vanlig onsdag kveld.

Lysene ble dempet, og praten gikk over til hvisking blant publikum. På scenen kommer Trine Rein, som kan feire 25 år som artist dette året. Hun kaster ikke bort tiden til et forventningsfullt publikum, og åpner med en av sine nyeste låter for å varme opp stemningen. Det er alt annet enn dårlig stemning i Mjøndalen samfunnshus den kvelden. Den kraftige stemmen går tvers gjennom tak og vegger.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Artisten avslutter den første låta med å smile smittende til publikum. Deretter drar hun stemningen ytterligere opp: «Det blir ingen Trine Rein konsert uten denne låta her»!  Trine Rein klapper takten på låret og kaster på krøllene i det hun griper tak i mikrofonen og drar til med «Just missed the train», og i samme øyeblikk blir jeg dratt tilbake til en helt annen tid.

Jeg blir dratt tilbake til en tid der jeg i blant må klype meg i armen for å forstå at faktisk er en del av meg. En tid der de små øyeblikkene ble store og aldri glemt, og der gledesrusen var ubeskrivelig. En tid der naturopplevelsene var mektige og en stor del av livet.

En novemberkveld i 2010, var jeg blant mange eventyrlystne som fylte opp setene i Drammens teater. Lars Monsen og Trine Rein var på en stor norgesturné med konsertforedraget «Vilt og vakkert». En vakker og vill kombinasjon av de mange ville historiene til Lars Monsen og den vakre stemmen til Trine Rein som satt prikken over i’en. Det var altoppslukende, og ja, det var vilt og vakkert.

Den novemberkvelden i 2010, var også snart slutten på et år der nye vennskap var stiftet og eventyr realisert, men det var også bare starten på mange flere og større eventyr. Det var en tid der mange mål ble satt og grensene strukket.  Vi satt som tente lys i teateret den kvelden. Ved min side satt en venninne jeg hadde møtt året før. En venninne jeg knapt hadde rukket å bli kjent med før eventyrene sto i kø, og der en felles interesse vokste i rekordfart. Vi hadde et år foran oss der vi skulle være mye på tur, sommer som vinter, vår som høst. Vi skulle padle vårt lengste eventyr noensinne gjennom en lang sommer. Vi skulle stå på hundesleder gjennom vakkert vinterlandskap. Vi skulle overnatte på en fjelltopp en sen høst der vann lå islagt og solen fortsatt varmet, og vi skulle bruke våren til å forberede oss til alt.

Det var første gang jeg fikk høre Trine Rein live, og jeg var solgt. Hun ble stemmen som ikke bare fylte hele teateret med en voldsom kraft, hun ble også stemmen som satt selve kronen på verket av Lars Monsens inspirerende formidling av naturopplevelser på sitt beste, sterkeste og mest rørende. Den kvelden var det spesielt én låt som grep ekstra godt tak i meg. En låt som handlet om å tørre å drømme, og våge å satse. En låt som ga meg et ekstra lite spark til å tørre og leve, leve tett på naturen, skrive om det og formidle det.

Jeg lyttet mye på det nyeste albumet til Trine Rein på den tiden. Låtene fra albumet «Seeds of joy», dundret løs fra bilens høyttalere, høyt nok til at ingen kunne høre meg synge med for full hals. Det var låter som minte meg på at alt jeg kunne få til, og det ble låter som ble med gjennom mange av mine egne naturopplevelser. Det var låter som fikk meg til å le, og det var låter som fikk meg til å gråte.

Musikk er ikke bare toner, de er en del av livet. I likhet med lukt, så er musikk noe av det mest frembringende av minner, på godt og vondt. Det er slik jeg ser det. I livet mitt har jeg mange artister. De har sunget meg gjennom et mektig vinterlandskap i motvind og piskende snø. De har sunget meg gjennom solfylte dager der fjellene har tronet og skiene sust i medvind. De har sunget meg gjennom tunge stunder, redsel og frykt. Og nå som jeg ikke lenger er på disse turene, så synger de meg tilbake. Tilbake til minner så sterke at det er til å ta og føle på.

Og slik vil det være gjennom hele livet. Artister kan synge de vakreste toner, men bringe frem det verste, mens andre kan synge tekster vi ikke helt forstår, men likevel bringe frem det fineste. Er det ikke rart, hvordan musikken påvirker oss og følger oss gjennom livet, på godt og vondt?

Hva er musikk for deg?

-Marthe Stavaas Nelson-

Det er en iskald januardag, og vi skriver 2018. Svingdørene inn til byens offentlige svømmehall tar meg bort fra den bitende kulden og skyver meg inn i varmen. Jeg trekker inn lukten av klor som gir både gode barndomsminner og en følelse av velvære. Det føles godt og riktig å være her.

Damen i skranken smiler og ønsker meg velkommen. Èn voksen billett, takk, og så er det bare å finne seg et ledig skap i garderoben. Samtidig som jeg åpner døren til det tomme skapet legger jeg merke til damen i den andre enden av garderoben. Hun steller med en liten baby. Jeg tar blikket raskt bort mens jeg trekker et dypt åndedrag. De herlige og levende lydene fra det lille barnet gjør at jeg må ta meg hardt sammen for å ikke holde meg for ørene. Magesekken veltes, hjertet rives og hjernen varsler panikk.

Jeg skulle også vært mamma nå. Påminnelsene er overalt, og de er ubeskrivelig brutale. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I dusjen kan det trille noen tårer for det er det ingen som ser. Det rennende vannet skyller lett over arret nederst på magen. Jeg trekker på meg badetøyet og går ut av dusjen. Jeg ser meg selv i speilet og minner meg selv på hvorfor jeg er her.

Jeg setter den ene foten foran den andre. Den store svømmehallen åpner seg i det jeg trer ut av korridoren fra garderoben. Tenk at jeg har klart å komme meg hit, helt på egenhånd. Jeg er stolt over meg selv. Episoden i garderoben er nesten glemt i det øyeblikket jeg plasserer føttene på kanten av det store svømmebassenget. Jeg vifter lett og lekent med tærne, og det kribler lett i magen i det jeg hopper i vannet. 

Vannet kjennes overraskende kaldt mot huden. Jeg smiler. Jeg smiler fordi jeg hadde glemt hvor fint det er å besøke svømmehallen. Jeg ser rundt meg og observerer noen få som svømmer frem og tilbake i hver sin oppdelte bane i bassenget. Dette her var jo ikke så skummelt. Ingen kjenner meg her. Ingen spør om det går bra med meg, eller om det er noen nye bøker eller turer på gang.

Jeg slipper taket fra bassengkanten og svømmer over til den andre siden. Det føles herlig, befriende! Jeg føler meg så lett, fri og på en måte glad i øyeblikket. Jeg dykker ned mot bunnen og lar kroppen skli langs flisene før jeg sparker ifra og treffer overflaten igjen. Og slik går den neste timen. Jeg er over og under vann, svømmer frem og tilbake. Jeg glemmer klokken, og jeg har helt glemt når parkeringstiden min går ut. 

Det finnes ingen fasitsvar eller oppskrift for hva man bør eller skal gjøre når man rammes av det verst tenkelige. Det brutale kaoset kan gjøre dagene til en kamp. Livet går videre. Det er en setning jeg ikke helt forstår. Tiden går, men selve livet går ikke bare videre etter å ha mistet et barn. Tiden er læren om hvordan leve med det.

Det har gått over to år nå. To år med mange kamper, psykisk og fysisk.

Desember 2017 satt jeg et mål mot det nye året. Et mål med håp om å gi dagene og det nye året mening. Gi kroppen en sjanse til å bare leve. Jeg startet å svømme, og siden den januardagen har jeg svømt gjennom nye tap og nye håp. 

Etter en lang overveielse kaster jeg meg ut i det og åpner en ny blogg. Her kan alle som ønsker lese ord for dagen, uken eller måneden gjennom både gode og vanskelige perioder. Målet med bloggen er å dele smått og stort som kan ha en betydning for dagen, gi mening, glede og forhåpentligvis håp for andre som måtte streve. Kan jeg med dette gjøre en forskjell for noen, så vil steget jeg nå tar føles meningsfullt og riktig. 

Som med alt annet gjennom tiden setter jeg én fot foran den andre, og jeg lar veien til denne bloggen bli til mens jeg går. 

– Marthe Stavaas Nelson –