Det er en iskald januardag, og vi skriver 2018. Svingdørene inn til byens offentlige svømmehall tar meg bort fra den bitende kulden og skyver meg inn i varmen. Jeg trekker inn lukten av klor som gir både gode barndomsminner og en følelse av velvære. Det føles godt og riktig å være her.

Damen i skranken smiler og ønsker meg velkommen. Èn voksen billett, takk, og så er det bare å finne seg et ledig skap i garderoben. Samtidig som jeg åpner døren til det tomme skapet legger jeg merke til damen i den andre enden av garderoben. Hun steller med en liten baby. Jeg tar blikket raskt bort mens jeg trekker et dypt åndedrag. De herlige og levende lydene fra det lille barnet gjør at jeg må ta meg hardt sammen for å ikke holde meg for ørene. Magesekken veltes, hjertet rives og hjernen varsler panikk.

Jeg skulle også vært mamma nå. Påminnelsene er overalt, og de er ubeskrivelig brutale. 

I dusjen kan det trille noen tårer for det er det ingen som ser. Det rennende vannet skyller lett over arret nederst på magen. Jeg trekker på meg badetøyet og går ut av dusjen. Jeg ser meg selv i speilet og minner meg selv på hvorfor jeg er her.

Jeg setter den ene foten foran den andre. Den store svømmehallen åpner seg i det jeg trer ut av korridoren fra garderoben. Tenk at jeg har klart å komme meg hit, helt på egenhånd. Jeg er stolt over meg selv. Episoden i garderoben er nesten glemt i det øyeblikket jeg plasserer føttene på kanten av det store svømmebassenget. Jeg vifter lett og lekent med tærne, og det kribler lett i magen i det jeg hopper i vannet. 

Vannet kjennes overraskende kaldt mot huden. Jeg smiler. Jeg smiler fordi jeg hadde glemt hvor fint det er å besøke svømmehallen. Jeg ser rundt meg og observerer noen få som svømmer frem og tilbake i hver sin oppdelte bane i bassenget. Dette her var jo ikke så skummelt. Ingen kjenner meg her. Ingen spør om det går bra med meg, eller om det er noen nye bøker eller turer på gang.

Jeg slipper taket fra bassengkanten og svømmer over til den andre siden. Det føles herlig, befriende! Jeg føler meg så lett, fri og på en måte glad i øyeblikket. Jeg dykker ned mot bunnen og lar kroppen skli langs flisene før jeg sparker ifra og treffer overflaten igjen. Og slik går den neste timen. Jeg er over og under vann, svømmer frem og tilbake. Jeg glemmer klokken, og jeg har helt glemt når parkeringstiden min går ut. 

Det finnes ingen fasitsvar eller oppskrift for hva man bør eller skal gjøre når man rammes av det verst tenkelige. Det brutale kaoset kan gjøre dagene til en kamp. Livet går videre. Det er en setning jeg ikke helt forstår. Tiden går, men selve livet går ikke bare videre etter å ha mistet et barn. Tiden er læren om hvordan leve med det.

Det har gått over to år nå. To år med mange kamper, psykisk og fysisk.

Desember 2017 satt jeg et mål mot det nye året. Et mål med håp om å gi dagene og det nye året mening. Gi kroppen en sjanse til å bare leve. Jeg startet å svømme, og siden den januardagen har jeg svømt gjennom nye tap og nye håp. 

Etter en lang overveielse kaster jeg meg ut i det og åpner en ny blogg. Her kan alle som ønsker lese ord for dagen, uken eller måneden gjennom både gode og vanskelige perioder. Målet med bloggen er å dele smått og stort som kan ha en betydning for dagen, gi mening, glede og forhåpentligvis håp for andre som måtte streve. Kan jeg med dette gjøre en forskjell for noen, så vil steget jeg nå tar føles meningsfullt og riktig. 

Som med alt annet gjennom tiden setter jeg én fot foran den andre, og jeg lar veien til denne bloggen bli til mens jeg går. 

– Marthe Stavaas Nelson –