Kan dere ikke reise bort? Gode råd som kommer fra hjertet er aldri feil å gi. Sannheten var at jeg ikke fant ord for hvorfor det ikke bare var å reise bort i en tid vi egentlig ville langt vekk fra virkeligheten.

Jeg var den som elsket julen. 

Høsten 2016 gruet jeg meg spesielt for julen. Jeg hatet at det gikk mot jul og jeg hatet at vi måtte møte den. Jeg hatet at julelysene kom frem i de tusen hjem og jeg hatet hvordan alt handlet om jul, glede og gaver. 

“Kan dere ikke reise bort i julen, reise til et sted det ikke er jul?” 

“Julen kommer, julen går. Om dere ikke møter julen i år, så må dere møte den neste år. En gang må bli den første”.

Det var jo sant, men jeg ville ikke ha råd, selv om de var det beste ment. Jeg ville ikke ha jul. 

Det ble en vanskelig jul for mange av oss, mildt sagt, men vi er svært takknemlig for måten vi ble tatt vare på, både da og nå. Vi ble møtt og forstått i aller høyeste grad, og kanskje viktigst av alt; respektert for de valgene vi tok, uten spørsmål. Det er ikke tid for å stille spørsmål rundt valg, men tid for å gi rom for valgene. 

Vi fulgte mange råd, og vi tok mange viktige valg. Vi valgte å møte jul. Vi møtte det første juletreet uten den viktigste gaven, og vi møtte den brutale oppgaven ved å sitte til bords uten datteren vår. Alt kunne ikke føles mer feil, men vi gjennomførte det. Det var et viktig valg. Vi fulgte også et godt råd for å stille sterkere mot tiden vi hadde i vente; vi bestemte oss for å reise…

Trillekofferten rullet gjennom Gardermoen flyplass. Parfymeavdelingen kunne ikke luktet verre og folkemengden kunne ikke plaget meg mer. Jeg bare var. Jeg følte meg som en skadet veps i et enormt vepsebol der alle pirket og dultet borti meg. Vi fant frem til gaten. Den lille tv-skjermen viste lokasjon og temperatur, akkurat slik det pleier å være ute på reise. Denne gangen sto det London på skjermen. Den viste en grå sky og en temperatur på 10 grader. Jeg ville ikke dit. Jeg ville hjem. 

I det vi tok det siste steget fra gaten og gikk ombord i flyet, var jeg sikker på at vi gikk rett i døden. Så, sånn skal det altså bli. Vi skal dø i et fly på vei til London. Egentlig bare fordi vi har funnet ut at vi ønsket å korte ned julen, så den ikke skulle bli så lang.

Mannen min klemte hånden min hardt i det hjulene forlot norsk jord. Jeg sov ikke et sekund på den flyreisen.

Undergrunnsbanen fra flyplassen var vår billett til London by og hotellet vi hadde booket. Vi suste forbi fremmede hus, fremmede steder og fremmede mennesker. Det luktet rart, fremmed. I vognen satt vi vendt mot andre passasjerer. Noen snakket høyt nesten hele veien mens andre satt helt stille og stirret ut i luften. Hva finnes egentlig bak de blikkene, og hva bærer de på i livene sine? Gleder de seg til jul, eller gruer de seg? Jeg tenkte at de gruet seg, slik som oss.

Fremme på hotellrommet lempet vi fra oss koffertene, trakk av skoene og slang oss ned på hver vår side av sengen. Det var vel i grunn da det gikk opp for meg at vi faktisk hadde reist. Vi befant oss midt i en fremmed by. Hva skulle vi gjøre nå? Vi kunne jo ikke bare sitte på rommet. Vi måtte ut. Gjøre noe. 

Vi fikk mange gode tips til reisen. Tips til restauranter, shoppinggater, museum, kirker, parker og puber. Vi ante bare ikke hvor vi skulle starte, eller i det hele tatt hvor i London vi egentlig var. 

Vi pyntet oss litt. Det var så fint å pynte seg litt igjen. Ta på sminke og sette opp håret. Så gikk vi ut. Vi holdt hender mens vi ruslet bortover den fremmede gaten. Vi ble passert av mennesker som skulle hit og dit. Alle skulle noe, fort. Og vi? Vi fulgte det enkleste rådet; vi fant en pub…

Vinduene var pyntet med altfor mye lys, glitter og glam. I det vi åpnet døren ble vi møtt av et yrende folkeliv. Så masse folk. Det var varmt, og den summende lyden av alle som pratet gjorde meg nesten ør. De bare satt der. På harde stoler, men det så ikke ut til å bety noe. Alle hadde noen å prate med. De pratet, lo og noen nikket til oss i det vi spurte om stolene var ledig. 

Og der ble vi sittende. Vår første kveld i London ble altså på en pub, av alle ting. Vi snakket, vi lo og fortalte hverandre historier. Vi lo mer enn det vi hadde gjort de siste månedene. I den lille puben sto tiden stille den kvelden. Vi var bare to mennesker som hygget seg. To mennesker ingen visste noe om.

Neste dag tok vi undergrunnsbanen ned til sentrum. Jeg hadde aldri vært i en storby som London og jeg ante egentlig lite om hva byen kunne tilby. Vi fulgte like gjerne folkemengden, ut av undergrunnen og ut på en bro. Den førte oss over elven,  og halvveis på broen åpnet byen seg i alle retninger. Alt var så stort. Så store bygninger og mektige fasader. Jeg følte meg som en liten maur. 

Dag ble til kveld. I et lite kryss mellom noen høye bygninger var det samlet masse mennesker. Det måtte være et teater, eller kanskje en kino. Det lyste skarpt fra et stort skilt over inngangen. Det lignet et sånt skilt jeg bare hadde sett på film. Et skilt med en ramme av store lyspærer med et stort bilde som presenterte dagens forestilling. “Mamma Mia”! Og før vi visste ordet av det gikk vi mot billettluken som to eventyrlystne barn. “To billetter takk”. Vi som egentlig bare for et øyeblikk siden var på vei tilbake til hotellet, helt utslitt. Nå skulle vi altså se en musikal, for aller første gang. Og jeg som ikke engang hadde rukket å verken glede meg, eller pynte meg.

Hvordan vi egentlig havnet i en stor teatersal på en musikal er jeg ikke helt sikker på. Og jeg vet heller ikke hva som egentlig skjedde da vi danset og klappet i hendene sammen med publikum til det vi plutselig opplevde som fengende Abba låter. Det bare skjedde.

Under oppholdet i London levde vi. Vi levde i øyeblikket selv om virkeligheten innhentet oss i det neste. Vi besøkte parker og spiste oss kvalme på vafler. Vi undret oss på museum og ble utslitt av folkemengder. Vi besøkte kirker og tente lys. Vi spiste på dyre restauranter og bommet virkelig på hva “steak” var i London. Vi oppsøkte Londons historie og vi glemte halvparten. Vi kunne le et øyeblikk og gråte i det neste. Det var greit det også. Vi bare var. Vi var to fremmede i en fremmed by. 

Jeg kunne skrevet masse om reisen, men det som virkelig betyr noe er hva en reise eller en opplevelse kan gjøre for forholdet når alt annet står på hodet. Denne gangen handlet det om å korte ned julen. Det handlet om å skape gode minner i en brutal tid. Det klarte vi. 

Jeg hadde aldri trodd at støyen i byen skulle gi meg en pause, og jeg hadde aldri trodd at fremmede folkemengder skulle føles befriende. Det ble en reise vi aldri kommer til å glemme, på godt og vondt. 

For å minne oss på de gode øyeblikkene, bestilte vi et stort London-bilde som pryder stueveggen. På den måten kan vi ha litt av London med oss gjennom dagene. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Endelig skinner solen etter mange gråværsdager. I dag er det perfekt å starte dagen ute. Starte dagen i frisk luft. Frisk luft gir meg ny energi. 

Når dagen er god, er også solen god. Sånn er det i dette hodet. Er det en dårlig dag, så er solen heller ikke god. Da kan det like gjerne regne for min del. Jeg liker å utnytte de gode dagene for alt det er verdt.

I dag er det en ny dag. Jeg har fått en ny dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg titter ut av vinduet. Morgentåken henger lavt over fjorden og mastene fra båtene der ute er ikke mulig å se. Himmelen er likevel blå, og solen henger lavt på himmelen. I dag er det en god dag. Jeg hopper i ullundertøyet og finner frem halsbåndet til hunden min. Det er tegn hun alltid forstår; nå er det tid for tur! 

Jeg trekker på meg skoene og trer vinterfrakken over hodet på hunden, så griper jeg tak i kameravesken og forsvinner ut av døren. Det klyper litt i nesen i dag. Gradestokken viser 3+ grader. Solen henger lavt på himmelen nå. Snart er vinteren her. Jeg liker hvordan solstrålene får frem høstens siste farger før snøen legger seg som et lokk og setter alt på pause. 

Ved fjorden er vinden skarp i dag. Jeg skremmer opp en and her og der. Solen varmer overraskende godt selv om den ikke kan tilby så mange soltimer nå. 

Jeg har fått en ny dag. Det er en god dag. Den skal brukes til smått og stort, men først skal jeg unne meg en god frokost etter en fin tur. 

Jeg håper du bruken dagen i dag til å gjøre noe hyggelig for deg selv, være sammen med noen du er glad i, eller bare nyte den fine solen. 

God søndag. 

– Marthe Stavaas Nelson –

Har du som jeg gamle speilfliser fra 80-tallet liggende i kjelleren? Gjør noe morsomt og nytt med dem da vel!

Det var på tide å gi noen av de eldste rommene på familiehytta en makeover. Familiehytta ligger på Fagerfjell på østsiden av Blefjell i Flesberg og er et helt fantastisk fjellområde med mange muligheter. Hytta ble bygget på 60-tallet og er et viktig rekreasjonssted og samlingspunkt for oss i familien, sommer som vinter.  

Jeg tok på meg oppgaven med å pusse opp den lille doen, et knøttlite rom som ga meg en morsom utfordring. Jeg fikk i grunn frie tøyler og det er jo det aller morsomste! Det måtte planlegges og tenkes ut ideer for det lille rommet. Denne gangen hadde jeg lyst til å se hvor langt jeg kom med et lavbudsjett. Jeg startet med å gå gjennom kjelleren for å rote i ting jeg allerede hadde og som kunne brukes videre. Er det noe jeg virkelig syns er morsomt, så er det å gi gamle ting ny bruksverdi. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det første jeg la merke til, var de gamle speilflisene som lå på en hylle. De har vel en gang i tiden hengt på rommet til min søster hjemme hos Pappa og dermed blitt med meg videre da det ble min tur til å flytte ut. Siden har de ligget der i den kalde kjelleren. 

Kunne jeg ha laget en ny ramme? Jeg trengte ikke så stort speil, så sånn sett var det perfekt! 

Det beste stedet å lete etter en ny ramme måtte bli i skogen, eller i fjæra. Jeg laget meg derfor en oppgave om å finne den perfekte rammen. Å gå turer i fjæra har jeg gjort mye siden vi flyttet ut hit på Skjønnheim ved fjorden. Det er mye å undre seg over. Hvor kommer alt fra og hvor langt har det drevet? 

Solen skinte deilig en septemberdag og det var perfekt for å gå på jakt i fjæra. Hunden min Sora, en boxer på 1 år og 3 måneder, er med på alt som er moro. I fjæra ligger det ofte nærmest blankskurte pinner etter å ha ligget lenge i vannet. Nå lå det mange på land etter en vindfull natt. Det var helt perfekt, og flere ble med meg hjem. Pinnene ble lagt til tørk, kappet i riktig lengde og så var det bare å tenke ut hvordan det kunne bli til en ramme. 

Siden speilet skulle henges over en servant, måtte jeg være helt trygg på at rammen ikke kunne løsne. Det kunne lett ført til en knust speile og en ødelagt servant. Det kunne jeg ikke risikere. Det måtte bli et sterkt lim for at dette skulle sitte godt nok. Trelim var det jeg hadde for hånden, så jeg ga det et forsøk etter mye banning, gris og pinner som løsnet.

Tec 7 derimot, er fine greier. Jeg lot det herde ekstra lenge for sikkerhetsskyld. Vips, så hadde jeg det perfekte speilet til det lille rommet på hytta!

– Marthe Stavaas Nelson – 

I åpningsinnlegget skrev jeg om hvordan jeg i desember 2017 satt meg et mål mot det nye året 2018. Et mål med håp om å gi det nye året mening, og hvordan svømmingen ga motivasjon til dagene. Hele innlegget kan du lese her.  

I dagens innlegg skal det handle om å legge en plan og sette mål for dagene. 

13.desember 2017 skriver jeg side på side i dagboken om hvor sint jeg er på verden. Jeg var mye sint. Jeg skrev også om at året hadde vært som et evigvarende maratonløp og at kroppen ikke orket flere kamper. Jeg trengte en ny start. 

På den neste siden i dagboken er det tegnet et tankekart. 

For noen år siden brukte jeg tankekart under bokprosjektene mine. Å få ideene ned på et papir ga oversikt og orden. Året 2018 skulle derimot handle om et helt annet prosjekt – et prosjekt for å finne tilbake til livet. Jeg valgte å tegne en stor sol med 2018 i midten. Deretter trakk jeg ut stråler i alle retninger og fylte de med ord. De inneholdt drømmer, ønsker, reiser og mål for dagene og tiden. Det ble en vakker sol. 

Og slik startet det nye året 2018. Det startet med et tankekart. Jeg skal ikke skrive at det var enkelt, det ville vært å lyve.

Du er så sterk. Det var ord jeg helst ikke ville høre, faktisk så hatet jeg å høre det. Jeg var alt annet enn sterk, jeg kjempet. Jeg fant likevel styrken. Jeg fant styrke i et simpelt tankekart jeg selv hadde tegnet med penn på et papir. Det ga et håp, og jeg bestemte meg for å følge det. Dagboken ble stadig fylt med nye tankekart. Jeg brukte det for å planlegge uken, og jeg brukte det for å ta vanskelige avgjørelser ved å veie for og imot. Jeg brukte det også til å bli bedre kjent med meg selv ved å finne ut hvorfor enkelte ting ikke fungerte og hvorfor noe annet fungerte bedre. Alt kom ned på papiret. Jeg fikk bedre forståelse, og det ble lettere å ta gode valg. 

Når januar bikket over til februar, bestemte jeg meg for å lage et nytt tankekart som oppsummerte hele januar. Jeg bestemte meg for at det kun skulle inneholde de positive tingene. Ingenting av det negative og vonde skulle få plass. I det jeg løftet pennen opp fra papiret fikk jeg se en vakker sol med lange og korte stråler som fylte hele arket. Det ga meg gnist og det gjorde meg glad. Si meg én ting, har jeg blitt min egen psykolog? 

Slik fortsatte jeg fra måned til måned. Jeg fulgte planen, la nye planer og fullførte mål. De få målene jeg ikke nådde var ikke så viktig. Det var heller ikke viktig at enkelte mål ble valgt bort underveis. Det viktigste var at jeg nådde noen og at de jeg nådde ga meg noe positivt videre. Det ble et nyttig verktøy for dagene og månedene som jeg skal skrive mer om. 

Så, jeg sier til deg som jeg sa til meg selv: vær snill med deg selv, jobb for og ikke imot. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Jeg kan gå tur og knapt huske hvor jeg har gått. Jeg kan løfte blikket, men likevel ikke huske hva jeg har sett. I blant kan det være krevende å plassere bena og samtidig løfte blikket. Når de vanskelige og vonde tankene tar all plass, så kan det være svært vanskelig å bryte gjennom, og til tider må de kanskje bare få være også.

Alt til sin tid. Fra mitt ståsted er det mye sant i det. Med tiden har jeg løftet blikket, og med tiden har jeg kjent på evnen til å undre over de små tingene vi har rundt oss hele tiden. Det er en evne som kommer og går. 

Jeg kan plukke opp et blad bare for å se på det. Se hvilken farge det har, eller form. Jeg kan strekke frem hånden og kjenne på mosen. Jeg kan stoppe opp for å observere hvordan vannet stryker over stein, planter og sand.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvorfor er mosen myk, hvor raskt vokser den, og hvilken nytte har den? Hvordan har den steinen fått den formen, og hvor mange år har den ligget der? Hvorfor har den blomsten de fargene, og hvorfor vokser den akkurat der? Hvorfor det? 

Det var vår, 2018. Eplehagen sto i full blomst. En søt og deilig duft traff meg i fjeset der jeg vandret oppover åkeren. Du verden, så godt det luktet! Tenk at jeg hadde helt glemt hvor deilig det lukter i eplehagen om våren. Jeg stakk nesen bort til en av de mange rosa blomstene, og jeg virkelig trakk inn den deilige duften. Biene svirret rundt meg, men de var opptatt med sitt. Sansene var i fullt fokus. Det luktet på en måte søtt, friskt og syrlig. Jeg luktet flere ganger, og hadde noen sett meg stå der med strukket hals, luktende på et epletre, så hadde de sikkert fått noe å le av. 

Herregud, så godt det luktet! Jeg kunne stått en evighet. Selv om det bare var et lite øyeblikk, så var det ingenting annet jeg tenkte på akkurat da enn den duften. Når jeg rev meg løs for å gå videre, så kjente jeg på en slags takknemlighet. Det høres kanskje rart og romantiserende ut, men jeg kjente på en slags takknemlighet for at jeg valgte å gi meg selv det øyeblikket. At jeg ga kroppen en sjanse til å bestemme om den lille blomsten ville gi noe, eller ikke. 

Det har tatt tid, og hver dag er en øvelse. Øvelsen er å være bevisst. Noen kaller det mindfulness. Jeg er ikke så opptatt av hva det heter, men det handler om oppmerksomt nærvær. Det som betyr noe er hva det kan gjøre med fokuset, tankene og kroppen. Jeg kan øve i ulike situasjoner og omgivelser. Det kan handle om å være bevisst på pust, tanker og følelser, eller det jeg ser og gjør.

Det skal det handle mer om her på bloggen, og om det så bare er for et lite øyeblikk, så håper jeg det kan gi noe. 

– Marthe Stavaas Nelson –