Kan dere ikke reise bort? Gode råd som kommer fra hjertet er aldri feil å gi. Sannheten var at jeg ikke fant ord for hvorfor det ikke bare var å reise bort i en tid vi egentlig ville langt vekk fra virkeligheten.
Jeg var den som elsket julen.
Høsten 2016 gruet jeg meg spesielt for julen. Jeg hatet at det gikk mot jul og jeg hatet at vi måtte møte den. Jeg hatet at julelysene kom frem i de tusen hjem og jeg hatet hvordan alt handlet om jul, glede og gaver.
“Kan dere ikke reise bort i julen, reise til et sted det ikke er jul?”
“Julen kommer, julen går. Om dere ikke møter julen i år, så må dere møte den neste år. En gang må bli den første”.
Det var jo sant, men jeg ville ikke ha råd, selv om de var det beste ment. Jeg ville ikke ha jul.
Det ble en vanskelig jul for mange av oss, mildt sagt, men vi er svært takknemlig for måten vi ble tatt vare på, både da og nå. Vi ble møtt og forstått i aller høyeste grad, og kanskje viktigst av alt; respektert for de valgene vi tok, uten spørsmål. Det er ikke tid for å stille spørsmål rundt valg, men tid for å gi rom for valgene.
Vi fulgte mange råd, og vi tok mange viktige valg. Vi valgte å møte jul. Vi møtte det første juletreet uten den viktigste gaven, og vi møtte den brutale oppgaven ved å sitte til bords uten datteren vår. Alt kunne ikke føles mer feil, men vi gjennomførte det. Det var et viktig valg. Vi fulgte også et godt råd for å stille sterkere mot tiden vi hadde i vente; vi bestemte oss for å reise…
Trillekofferten rullet gjennom Gardermoen flyplass. Parfymeavdelingen kunne ikke luktet verre og folkemengden kunne ikke plaget meg mer. Jeg bare var. Jeg følte meg som en skadet veps i et enormt vepsebol der alle pirket og dultet borti meg. Vi fant frem til gaten. Den lille tv-skjermen viste lokasjon og temperatur, akkurat slik det pleier å være ute på reise. Denne gangen sto det London på skjermen. Den viste en grå sky og en temperatur på 10 grader. Jeg ville ikke dit. Jeg ville hjem.
I det vi tok det siste steget fra gaten og gikk ombord i flyet, var jeg sikker på at vi gikk rett i døden. Så, sånn skal det altså bli. Vi skal dø i et fly på vei til London. Egentlig bare fordi vi har funnet ut at vi ønsket å korte ned julen, så den ikke skulle bli så lang.
Mannen min klemte hånden min hardt i det hjulene forlot norsk jord. Jeg sov ikke et sekund på den flyreisen.
Undergrunnsbanen fra flyplassen var vår billett til London by og hotellet vi hadde booket. Vi suste forbi fremmede hus, fremmede steder og fremmede mennesker. Det luktet rart, fremmed. I vognen satt vi vendt mot andre passasjerer. Noen snakket høyt nesten hele veien mens andre satt helt stille og stirret ut i luften. Hva finnes egentlig bak de blikkene, og hva bærer de på i livene sine? Gleder de seg til jul, eller gruer de seg? Jeg tenkte at de gruet seg, slik som oss.
Fremme på hotellrommet lempet vi fra oss koffertene, trakk av skoene og slang oss ned på hver vår side av sengen. Det var vel i grunn da det gikk opp for meg at vi faktisk hadde reist. Vi befant oss midt i en fremmed by. Hva skulle vi gjøre nå? Vi kunne jo ikke bare sitte på rommet. Vi måtte ut. Gjøre noe.
Vi fikk mange gode tips til reisen. Tips til restauranter, shoppinggater, museum, kirker, parker og puber. Vi ante bare ikke hvor vi skulle starte, eller i det hele tatt hvor i London vi egentlig var.
Vi pyntet oss litt. Det var så fint å pynte seg litt igjen. Ta på sminke og sette opp håret. Så gikk vi ut. Vi holdt hender mens vi ruslet bortover den fremmede gaten. Vi ble passert av mennesker som skulle hit og dit. Alle skulle noe, fort. Og vi? Vi fulgte det enkleste rådet; vi fant en pub…
Vinduene var pyntet med altfor mye lys, glitter og glam. I det vi åpnet døren ble vi møtt av et yrende folkeliv. Så masse folk. Det var varmt, og den summende lyden av alle som pratet gjorde meg nesten ør. De bare satt der. På harde stoler, men det så ikke ut til å bety noe. Alle hadde noen å prate med. De pratet, lo og noen nikket til oss i det vi spurte om stolene var ledig.
Og der ble vi sittende. Vår første kveld i London ble altså på en pub, av alle ting. Vi snakket, vi lo og fortalte hverandre historier. Vi lo mer enn det vi hadde gjort de siste månedene. I den lille puben sto tiden stille den kvelden. Vi var bare to mennesker som hygget seg. To mennesker ingen visste noe om.
Neste dag tok vi undergrunnsbanen ned til sentrum. Jeg hadde aldri vært i en storby som London og jeg ante egentlig lite om hva byen kunne tilby. Vi fulgte like gjerne folkemengden, ut av undergrunnen og ut på en bro. Den førte oss over elven, og halvveis på broen åpnet byen seg i alle retninger. Alt var så stort. Så store bygninger og mektige fasader. Jeg følte meg som en liten maur.
Dag ble til kveld. I et lite kryss mellom noen høye bygninger var det samlet masse mennesker. Det måtte være et teater, eller kanskje en kino. Det lyste skarpt fra et stort skilt over inngangen. Det lignet et sånt skilt jeg bare hadde sett på film. Et skilt med en ramme av store lyspærer med et stort bilde som presenterte dagens forestilling. “Mamma Mia”! Og før vi visste ordet av det gikk vi mot billettluken som to eventyrlystne barn. “To billetter takk”. Vi som egentlig bare for et øyeblikk siden var på vei tilbake til hotellet, helt utslitt. Nå skulle vi altså se en musikal, for aller første gang. Og jeg som ikke engang hadde rukket å verken glede meg, eller pynte meg.
Hvordan vi egentlig havnet i en stor teatersal på en musikal er jeg ikke helt sikker på. Og jeg vet heller ikke hva som egentlig skjedde da vi danset og klappet i hendene sammen med publikum til det vi plutselig opplevde som fengende Abba låter. Det bare skjedde.
Under oppholdet i London levde vi. Vi levde i øyeblikket selv om virkeligheten innhentet oss i det neste. Vi besøkte parker og spiste oss kvalme på vafler. Vi undret oss på museum og ble utslitt av folkemengder. Vi besøkte kirker og tente lys. Vi spiste på dyre restauranter og bommet virkelig på hva “steak” var i London. Vi oppsøkte Londons historie og vi glemte halvparten. Vi kunne le et øyeblikk og gråte i det neste. Det var greit det også. Vi bare var. Vi var to fremmede i en fremmed by.
Jeg kunne skrevet masse om reisen, men det som virkelig betyr noe er hva en reise eller en opplevelse kan gjøre for forholdet når alt annet står på hodet. Denne gangen handlet det om å korte ned julen. Det handlet om å skape gode minner i en brutal tid. Det klarte vi.
Jeg hadde aldri trodd at støyen i byen skulle gi meg en pause, og jeg hadde aldri trodd at fremmede folkemengder skulle føles befriende. Det ble en reise vi aldri kommer til å glemme, på godt og vondt.
For å minne oss på de gode øyeblikkene, bestilte vi et stort London-bilde som pryder stueveggen. På den måten kan vi ha litt av London med oss gjennom dagene.
– Marthe Stavaas Nelson –
