I februar 2010 fikk jeg mitt første møte med langdistanse hundesledekjøring i Norge, ikke som deltager, men som publikum. Det var en idrett jeg var nysgjerrig på og det var en idrett jeg ville vite mer om. En idrett som handlet om samspill mellom mennesket og hund i vakker natur, under ekstreme forhold. Jeg ville følge et hundesledeløp så langt det lot seg gjøre for en tilskuer. Jeg ville bli bedre kjent med en idrett der det virkelig handlet om toppidrettsutøvere på høyt nivå med en ekstrem løpeglede og en unik samarbeidsevne. En idrett som har eksistert i Norge i mange år, men som så mange vet så lite om. 

I februar sto jeg altså på tilskuerbenken for første gang, i en ukjent by. Jeg hadde overtalt en venninne til å bli med, en venninne som knapt visste hva hun gikk til selv. En svært tålmodig venninne som hang etter en i overkant nysgjerrig tilskuer som ville følge hundesledeløpet over flere døgn, gjennom dag og natt i bitende kulde. Jeg er evig takknemlig for følget det året, slik at jeg fikk realisert reisen. Det var et eventyr jeg ville ha mer av. 

Året etter fikk jeg endelig stå på en hundeslede selv. Det kostet både vennegjengen og meg selv en del kroner. Jeg hadde nok sett litt mye på Monsen på tv, og jeg hadde nok lagt forventningene litt høyt i forhold til hva det var mulig å få på en drøy times arrangert tur rundt på et vann i løssnø med to personer på en slede. Jeg smilte likevel hele veien, og interessen vokste seg ikke mindre. Det skulle bare bli starten på flere fremtidige vintereventyr på en hundeslede. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Februar 2011 reiste jeg tilbake til byen der alt startet. Det skulle handle om VM i langdistanse hundesledekjøring, og den gangen var det min venninne, Line, som fulgte med. Vi var to ivrige tilskuere, og vi ble raskt lagt merke til. Det var kanskje ikke så rart, vi var de eneste som sto på tilskuerbenken med to boxere. En hunderase med kort snute og lite pels. En rase som fikk mye oppmerksomhet i et miljø der alt handlet om polarhunder. Vi ble en del av direktesendingen til NRK radio den dagen. 

Under oppholdene levde vi i en annen tid. For andre året på rad fikk jeg tilgang til en gammel hytte, en kort kjøretur fra sentrum. Nøkkelen til døren var stå stor og tung at den var umulig å rote bort, og døråpningene var så lave at selv jentene måtte bukke for å ikke slå pannen blå. Gulvene knirket, og soverommet kunne minne om en kulisse fra en gammel Ivo Caprino film der syvende far i huset hang på veggen. Han manglet forresten. Det ble ikke mindre sjarmerende av at det allerede var fyr i ovnen, måkt i innkjørselen og redd opp på sengen. Det var grunner nok for å reise tilbake. 

Året 2013 hadde jeg flere passasjerer i bilen. Det var på tide å dele vinterens vakreste eventyr med mine nærmeste. Det året var det min mann, min far og min fars samboer som skulle få sitt første møte med en helt spesiell folkefest i bitende kulde, i en historisk by, blant et publikum der alt handlet om noe helt annet enn skisport. Jeg var ikke lenger den eneste som kjente på den unike atmosfæren, og jeg var ikke den eneste ville tilbake. I 2015 var vi derfor alle tilbake igjen, og dermed kunne jeg også kalle det for en tradisjon. 

Et pensjonert, kjent fjes innen langdistanse hundesledekjøring hadde knabbet den fine hytta det året. Vi måtte derfor nøye oss med et restaurert fjøs midt i sentrum, en bortgjemt liten perle i en bakgård der ingen skulle tru nokon kunne bu. Det er det jeg elsker med byen. Husene, fjøsene og de gamle bygårdene som fortsatt står bevart, tett, lunt og lent mot hverandre. Fjøset var alt annet enn et fjøs. Det var en innbydende liten leilighet med to soverom, flislagt bad, varme i gulvene, romslig stue og bevarte tømmervegger. 

Det året ble hundesledeløpet preget av stormen Ole. På tross av de meldte værforholdene, sto det ene hundespannet etter det andre, klare på startstreken. Der forsvant de ut av byen og ut på de åpne vidder. Der ute måtte de klare seg selv de neste dagene som kom:

Stormen Ole begynner å vise muskler. Flere hundekjørere er savnet i fjellet. Det meldes om lite oversikt, vanskelige leteforhold og usikre prognoser for løpet videre.

Tross for den sterke vinden, snødrev og gatene som nærmest ble borte i kastene, så lå ikke byen i dvale av den grunn. Det hører til med tøffe værforhold. Men, selv om livet gikk som normalt i byen, så var saken en ganske annen for kjørerne som befant seg i fjellet. Det krever kunnskap og erfaring for å vite hva det innebærer å ta vare på seg selv og hundene under slike ekstreme forhold. 

Heldigvis ble alle de savnede funnet i god behold. Årets løp var brutt. 

Det året fikk vi en smakebit på hvordan vinteren virkelig kan leke seg der oppe. Vi fulgte mye med på radio og tv de dagene. Vi krysset fingre, vi var bekymret, og deretter lettet over at alle fra løpet ble funnet i god behold. Vi var turister i en by der vi gikk på restaurant med livet som innsats, og vi hørte vinduene knitre i de verste kastene. Likevel var det alt annet enn en ulempe. Vi fikk oppleve litt av vinterens vakreste eventyr på sitt tøffeste det året, og det var vi takknemlig for.

I det bilen svingte ut fra de trange gatene, savnet jeg det allerede. Jeg savnet de lune gatene, de varme lysene og de knirkete gulvene. Jeg savnet å stå på slagghaugene i mørket og høre hundene synge i kor. Det er de vakreste toner jeg vet. Jeg savnet vinteren som biter tak i veggene en tidlig vinter og som blir til en sen vår. Jeg savnet lukten av tjære, og jeg savnet sparken utenfor hvert hushjørne, kafé og butikk. Jeg savnet i grunn alt før jeg i det hele tatt hadde rukket å legge byen bak meg, slik var det hvert år.  

Det er snart tre år siden jeg forlot byen sist. Det er på tide å reise tilbake. 

Romjulen 2018 skal bli tiden der jeg igjen vender tilbake. I en gammel bygård fra 1700-tallet står en loftsleilighet og venter, i en by der noe av hjertet nå tilhører. Jeg skal ikke bo der alene. Denne gangen reiser jeg med et følge som den gang da var en ukjent, men som i dag står hjertet nært. Det skal ikke handle om hundesledekjøring denne gangen. Det skal handle om å reise tilbake der minnene lever, historien roper, gulvene knirker, kulden biter og lysene luner. 

Jeg reiser tilbake til Røros. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Kan dere ikke reise bort? Gode råd som kommer fra hjertet er aldri feil å gi. Sannheten var at jeg ikke fant ord for hvorfor det ikke bare var å reise bort i en tid vi egentlig ville langt vekk fra virkeligheten.

Jeg var den som elsket julen. 

Høsten 2016 gruet jeg meg spesielt for julen. Jeg hatet at det gikk mot jul og jeg hatet at vi måtte møte den. Jeg hatet at julelysene kom frem i de tusen hjem og jeg hatet hvordan alt handlet om jul, glede og gaver. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Kan dere ikke reise bort i julen, reise til et sted det ikke er jul?” 

“Julen kommer, julen går. Om dere ikke møter julen i år, så må dere møte den neste år. En gang må bli den første”.

Det var jo sant, men jeg ville ikke ha råd, selv om de var det beste ment. Jeg ville ikke ha jul. 

Det ble en vanskelig jul for mange av oss, mildt sagt, men vi er svært takknemlig for måten vi ble tatt vare på, både da og nå. Vi ble møtt og forstått i aller høyeste grad, og kanskje viktigst av alt; respektert for de valgene vi tok, uten spørsmål. Det er ikke tid for å stille spørsmål rundt valg, men tid for å gi rom for valgene. 

Vi fulgte mange råd, og vi tok mange viktige valg. Vi valgte å møte jul. Vi møtte det første juletreet uten den viktigste gaven, og vi møtte den brutale oppgaven ved å sitte til bords uten datteren vår. Alt kunne ikke føles mer feil, men vi gjennomførte det. Det var et viktig valg. Vi fulgte også et godt råd for å stille sterkere mot tiden vi hadde i vente; vi bestemte oss for å reise…

Trillekofferten rullet gjennom Gardermoen flyplass. Parfymeavdelingen kunne ikke luktet verre og folkemengden kunne ikke plaget meg mer. Jeg bare var. Jeg følte meg som en skadet veps i et enormt vepsebol der alle pirket og dultet borti meg. Vi fant frem til gaten. Den lille tv-skjermen viste lokasjon og temperatur, akkurat slik det pleier å være ute på reise. Denne gangen sto det London på skjermen. Den viste en grå sky og en temperatur på 10 grader. Jeg ville ikke dit. Jeg ville hjem. 

I det vi tok det siste steget fra gaten og gikk ombord i flyet, var jeg sikker på at vi gikk rett i døden. Så, sånn skal det altså bli. Vi skal dø i et fly på vei til London. Egentlig bare fordi vi har funnet ut at vi ønsket å korte ned julen, så den ikke skulle bli så lang.

Mannen min klemte hånden min hardt i det hjulene forlot norsk jord. Jeg sov ikke et sekund på den flyreisen.

Undergrunnsbanen fra flyplassen var vår billett til London by og hotellet vi hadde booket. Vi suste forbi fremmede hus, fremmede steder og fremmede mennesker. Det luktet rart, fremmed. I vognen satt vi vendt mot andre passasjerer. Noen snakket høyt nesten hele veien mens andre satt helt stille og stirret ut i luften. Hva finnes egentlig bak de blikkene, og hva bærer de på i livene sine? Gleder de seg til jul, eller gruer de seg? Jeg tenkte at de gruet seg, slik som oss.

Fremme på hotellrommet lempet vi fra oss koffertene, trakk av skoene og slang oss ned på hver vår side av sengen. Det var vel i grunn da det gikk opp for meg at vi faktisk hadde reist. Vi befant oss midt i en fremmed by. Hva skulle vi gjøre nå? Vi kunne jo ikke bare sitte på rommet. Vi måtte ut. Gjøre noe. 

Vi fikk mange gode tips til reisen. Tips til restauranter, shoppinggater, museum, kirker, parker og puber. Vi ante bare ikke hvor vi skulle starte, eller i det hele tatt hvor i London vi egentlig var. 

Vi pyntet oss litt. Det var så fint å pynte seg litt igjen. Ta på sminke og sette opp håret. Så gikk vi ut. Vi holdt hender mens vi ruslet bortover den fremmede gaten. Vi ble passert av mennesker som skulle hit og dit. Alle skulle noe, fort. Og vi? Vi fulgte det enkleste rådet; vi fant en pub…

Vinduene var pyntet med altfor mye lys, glitter og glam. I det vi åpnet døren ble vi møtt av et yrende folkeliv. Så masse folk. Det var varmt, og den summende lyden av alle som pratet gjorde meg nesten ør. De bare satt der. På harde stoler, men det så ikke ut til å bety noe. Alle hadde noen å prate med. De pratet, lo og noen nikket til oss i det vi spurte om stolene var ledig. 

Og der ble vi sittende. Vår første kveld i London ble altså på en pub, av alle ting. Vi snakket, vi lo og fortalte hverandre historier. Vi lo mer enn det vi hadde gjort de siste månedene. I den lille puben sto tiden stille den kvelden. Vi var bare to mennesker som hygget seg. To mennesker ingen visste noe om.

Neste dag tok vi undergrunnsbanen ned til sentrum. Jeg hadde aldri vært i en storby som London og jeg ante egentlig lite om hva byen kunne tilby. Vi fulgte like gjerne folkemengden, ut av undergrunnen og ut på en bro. Den førte oss over elven,  og halvveis på broen åpnet byen seg i alle retninger. Alt var så stort. Så store bygninger og mektige fasader. Jeg følte meg som en liten maur. 

Dag ble til kveld. I et lite kryss mellom noen høye bygninger var det samlet masse mennesker. Det måtte være et teater, eller kanskje en kino. Det lyste skarpt fra et stort skilt over inngangen. Det lignet et sånt skilt jeg bare hadde sett på film. Et skilt med en ramme av store lyspærer med et stort bilde som presenterte dagens forestilling. “Mamma Mia”! Og før vi visste ordet av det gikk vi mot billettluken som to eventyrlystne barn. “To billetter takk”. Vi som egentlig bare for et øyeblikk siden var på vei tilbake til hotellet, helt utslitt. Nå skulle vi altså se en musikal, for aller første gang. Og jeg som ikke engang hadde rukket å verken glede meg, eller pynte meg.

Hvordan vi egentlig havnet i en stor teatersal på en musikal er jeg ikke helt sikker på. Og jeg vet heller ikke hva som egentlig skjedde da vi danset og klappet i hendene sammen med publikum til det vi plutselig opplevde som fengende Abba låter. Det bare skjedde.

Under oppholdet i London levde vi. Vi levde i øyeblikket selv om virkeligheten innhentet oss i det neste. Vi besøkte parker og spiste oss kvalme på vafler. Vi undret oss på museum og ble utslitt av folkemengder. Vi besøkte kirker og tente lys. Vi spiste på dyre restauranter og bommet virkelig på hva “steak” var i London. Vi oppsøkte Londons historie og vi glemte halvparten. Vi kunne le et øyeblikk og gråte i det neste. Det var greit det også. Vi bare var. Vi var to fremmede i en fremmed by. 

Jeg kunne skrevet masse om reisen, men det som virkelig betyr noe er hva en reise eller en opplevelse kan gjøre for forholdet når alt annet står på hodet. Denne gangen handlet det om å korte ned julen. Det handlet om å skape gode minner i en brutal tid. Det klarte vi. 

Jeg hadde aldri trodd at støyen i byen skulle gi meg en pause, og jeg hadde aldri trodd at fremmede folkemengder skulle føles befriende. Det ble en reise vi aldri kommer til å glemme, på godt og vondt. 

For å minne oss på de gode øyeblikkene, bestilte vi et stort London-bilde som pryder stueveggen. På den måten kan vi ha litt av London med oss gjennom dagene. 

– Marthe Stavaas Nelson –