En akustisk aften

Onsdag 20.februar holdt Trine Rein en akustisk konsert i Mjøndalens samfunnshus, var du der? Det var jeg, og ved min side satt en av mine fine barndomsvenninner.

Det var mange som hadde møtt opp for å oppleve en akustisk aften på en helt vanlig onsdag kveld.

Lysene ble dempet, og praten gikk over til hvisking blant publikum. På scenen kommer Trine Rein, som kan feire 25 år som artist dette året. Hun kaster ikke bort tiden til et forventningsfullt publikum, og åpner med en av sine nyeste låter for å varme opp stemningen. Det er alt annet enn dårlig stemning i Mjøndalen samfunnshus den kvelden. Den kraftige stemmen går tvers gjennom tak og vegger.

Artisten avslutter den første låta med å smile smittende til publikum. Deretter drar hun stemningen ytterligere opp: «Det blir ingen Trine Rein konsert uten denne låta her»!  Trine Rein klapper takten på låret og kaster på krøllene i det hun griper tak i mikrofonen og drar til med «Just missed the train», og i samme øyeblikk blir jeg dratt tilbake til en helt annen tid.

Jeg blir dratt tilbake til en tid der jeg i blant må klype meg i armen for å forstå at faktisk er en del av meg. En tid der de små øyeblikkene ble store og aldri glemt, og der gledesrusen var ubeskrivelig. En tid der naturopplevelsene var mektige og en stor del av livet.

En novemberkveld i 2010, var jeg blant mange eventyrlystne som fylte opp setene i Drammens teater. Lars Monsen og Trine Rein var på en stor norgesturné med konsertforedraget «Vilt og vakkert». En vakker og vill kombinasjon av de mange ville historiene til Lars Monsen og den vakre stemmen til Trine Rein som satt prikken over i’en. Det var altoppslukende, og ja, det var vilt og vakkert.

Den novemberkvelden i 2010, var også snart slutten på et år der nye vennskap var stiftet og eventyr realisert, men det var også bare starten på mange flere og større eventyr. Det var en tid der mange mål ble satt og grensene strukket.  Vi satt som tente lys i teateret den kvelden. Ved min side satt en venninne jeg hadde møtt året før. En venninne jeg knapt hadde rukket å bli kjent med før eventyrene sto i kø, og der en felles interesse vokste i rekordfart. Vi hadde et år foran oss der vi skulle være mye på tur, sommer som vinter, vår som høst. Vi skulle padle vårt lengste eventyr noensinne gjennom en lang sommer. Vi skulle stå på hundesleder gjennom vakkert vinterlandskap. Vi skulle overnatte på en fjelltopp en sen høst der vann lå islagt og solen fortsatt varmet, og vi skulle bruke våren til å forberede oss til alt.

Det var første gang jeg fikk høre Trine Rein live, og jeg var solgt. Hun ble stemmen som ikke bare fylte hele teateret med en voldsom kraft, hun ble også stemmen som satt selve kronen på verket av Lars Monsens inspirerende formidling av naturopplevelser på sitt beste, sterkeste og mest rørende. Den kvelden var det spesielt én låt som grep ekstra godt tak i meg. En låt som handlet om å tørre å drømme, og våge å satse. En låt som ga meg et ekstra lite spark til å tørre og leve, leve tett på naturen, skrive om det og formidle det.

Jeg lyttet mye på det nyeste albumet til Trine Rein på den tiden. Låtene fra albumet «Seeds of joy», dundret løs fra bilens høyttalere, høyt nok til at ingen kunne høre meg synge med for full hals. Det var låter som minte meg på at alt jeg kunne få til, og det ble låter som ble med gjennom mange av mine egne naturopplevelser. Det var låter som fikk meg til å le, og det var låter som fikk meg til å gråte.

Musikk er ikke bare toner, de er en del av livet. I likhet med lukt, så er musikk noe av det mest frembringende av minner, på godt og vondt. Det er slik jeg ser det. I livet mitt har jeg mange artister. De har sunget meg gjennom et mektig vinterlandskap i motvind og piskende snø. De har sunget meg gjennom solfylte dager der fjellene har tronet og skiene sust i medvind. De har sunget meg gjennom tunge stunder, redsel og frykt. Og nå som jeg ikke lenger er på disse turene, så synger de meg tilbake. Tilbake til minner så sterke at det er til å ta og føle på.

Og slik vil det være gjennom hele livet. Artister kan synge de vakreste toner, men bringe frem det verste, mens andre kan synge tekster vi ikke helt forstår, men likevel bringe frem det fineste. Er det ikke rart, hvordan musikken påvirker oss og følger oss gjennom livet, på godt og vondt?

Hva er musikk for deg?

-Marthe Stavaas Nelson-

Et nyttig verktøy

Nå skriver vi januar 2019, og det er bare noen få måneder siden fingrene begynte å løpe på tastaturet igjen. Det var mildt sagt som å klatre over en høy vegg uten klær. Likevel var det en utfordring jeg tok. Jeg hoppet i det med begge bena med mål om å strekke ut til den som måtte ha nytte av det, på godt og vondt. Det var noe jeg var motivert for å få til, på sikt, men jeg innrømmer at det er utfordrende. Det første innlegget mitt kan du lese her. 

Året 2018 er historie. En historie vi her hjemme både skulle vært foruten og ikke vært foruten. En historie der vi trodde bagasjen var tung nok, men som ble fylt med mer. Vi er likevel takknemlig for alt vi fikk. Vi fikk nok et år sammen som herr og fru, og som kjærester. Det var et år vi fikk se valpen vår vokse seg stor, rampete og kjærlig. Det var et år vi fikk tilbringe med de vi er så glade i, familie, venner og andre gode støttespillere vi har rundt oss. 

For en tid tilbake, skrev jeg innlegget “En vakker sol”, og hele innlegget kan du lese her. Denne vakre solen handler om å lage et personlig tankekart der bare positive ting får plass. Jeg liker å kalle det for en sol, fordi en sol gir lys, varme og energi, og det er jo det dette handler om. Det handler om å finne lys, varme og energi i det som er vanskelig og krevende. 

Tankekartet, eller “solen”, var et positivt verktøy jeg laget meg i slutten av året 2017. Tanken var å møte et nytt år med håp om å finne frem til noe som kunne gi noe positivt i hverdagen. En hverdag som ellers krever sitt. Jeg skrev ned små og overkommelige mål som jeg kunne oppnå. Jeg fant nye aktiviteter jeg kunne prøve og små prosjekter jeg kunne strekke meg etter. Jeg bestemte meg også for å belønne meg oftere og være snillere med meg selv. Jobbe med, og ikke imot. 

Jeg gjorde en innsats for å bli bedre kjent med den jeg er i dag. Hvem er jeg nå? Hva liker jeg å gjøre, og hva gir meg positiv energi? Hva kan jeg få til med det utgangspunktet jeg nå har? Hva kan jeg gjøre for å oppnå mestring igjen og kjenne at det jeg gjør er bra nok?

Å skrive noe ned på et papir kan ofte gi en bedre oversikt. Etterhvert som jeg fulgte planen, skrev jeg oppfølgende lister over det jeg hadde gjennomført. Hva fungerte bra, og ikke, og hvorfor. På den måten var det lettere å forstå, og det var lettere å avgjøre om jeg burde fortsette med det, unngå det, jobbe hardere for det, eller bare la det vente litt. Jeg ble min egen psykolog.

Det er bare jeg som til syvende og sist kan gjøre noe for dagene mine, selv om det er enklere skrevet enn gjort. Alle som møter en form for brutalitet i livet vet at det krever en egeninnsats å skape gode dager for seg selv. Det krever selvdisiplin og hardt arbeid. Til tider kan det være krevende å se klart og til tider er kroppen lite samarbeidsvillig. Det er bare sånn det er. Det er da de nedskrevne ordene kan gi en viktig påminnelse om at det er verdt å opprettholde det harde arbeidet med å reise seg igjen, stå opp av sengen, ta ett skritt av gangen og klappe seg selv på skulderen for hvert skritt man tar. 

Torsdag 3.januar 2019, troppet jeg opp i svømmehallen igjen. Jeg hoppet i vannet selv om det føltes så kaldt at jeg egentlig bare ville opp igjen. Jeg dro på meg hetten og brillene, og så la jeg på svøm slik jeg gjorde i hele 2018. Jeg la på svøm selv om kroppen føltes som en murstein i vannet. Jeg svømte selv om jeg i blant glemte å trekke pusten og heller svelget vann. Jeg svømte likevel videre, og jeg ga meg ikke før det ble lettere. Og slik er det med mye annet også. Det å ikke gi seg før det blir litt lettere. Det er da troen vokser. Troen på at man får til og kommer seg gjennom. Bygge trygghet i seg selv. 

Tankekart er et verktøy jeg fortsatt bruker mye og det er et verktøy jeg mener alle kan ha nytte av, uansett utgangspunkt. Jeg håper du gir deg selv noe positivt i det nye året, smått eller stort. Selv den minste ting kan ha stor betydning for dagen. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Jeg reiser tilbake

I februar 2010 fikk jeg mitt første møte med langdistanse hundesledekjøring i Norge, ikke som deltager, men som publikum. Det var en idrett jeg var nysgjerrig på og det var en idrett jeg ville vite mer om. En idrett som handlet om samspill mellom mennesket og hund i vakker natur, under ekstreme forhold. Jeg ville følge et hundesledeløp så langt det lot seg gjøre for en tilskuer. Jeg ville bli bedre kjent med en idrett der det virkelig handlet om toppidrettsutøvere på høyt nivå med en ekstrem løpeglede og en unik samarbeidsevne. En idrett som har eksistert i Norge i mange år, men som så mange vet så lite om. 

I februar sto jeg altså på tilskuerbenken for første gang, i en ukjent by. Jeg hadde overtalt en venninne til å bli med, en venninne som knapt visste hva hun gikk til selv. En svært tålmodig venninne som hang etter en i overkant nysgjerrig tilskuer som ville følge hundesledeløpet over flere døgn, gjennom dag og natt i bitende kulde. Jeg er evig takknemlig for følget det året, slik at jeg fikk realisert reisen. Det var et eventyr jeg ville ha mer av. 

Året etter fikk jeg endelig stå på en hundeslede selv. Det kostet både vennegjengen og meg selv en del kroner. Jeg hadde nok sett litt mye på Monsen på tv, og jeg hadde nok lagt forventningene litt høyt i forhold til hva det var mulig å få på en drøy times arrangert tur rundt på et vann i løssnø med to personer på en slede. Jeg smilte likevel hele veien, og interessen vokste seg ikke mindre. Det skulle bare bli starten på flere fremtidige vintereventyr på en hundeslede. 

Februar 2011 reiste jeg tilbake til byen der alt startet. Det skulle handle om VM i langdistanse hundesledekjøring, og den gangen var det min venninne, Line, som fulgte med. Vi var to ivrige tilskuere, og vi ble raskt lagt merke til. Det var kanskje ikke så rart, vi var de eneste som sto på tilskuerbenken med to boxere. En hunderase med kort snute og lite pels. En rase som fikk mye oppmerksomhet i et miljø der alt handlet om polarhunder. Vi ble en del av direktesendingen til NRK radio den dagen. 

Under oppholdene levde vi i en annen tid. For andre året på rad fikk jeg tilgang til en gammel hytte, en kort kjøretur fra sentrum. Nøkkelen til døren var stå stor og tung at den var umulig å rote bort, og døråpningene var så lave at selv jentene måtte bukke for å ikke slå pannen blå. Gulvene knirket, og soverommet kunne minne om en kulisse fra en gammel Ivo Caprino film der syvende far i huset hang på veggen. Han manglet forresten. Det ble ikke mindre sjarmerende av at det allerede var fyr i ovnen, måkt i innkjørselen og redd opp på sengen. Det var grunner nok for å reise tilbake. 

Året 2013 hadde jeg flere passasjerer i bilen. Det var på tide å dele vinterens vakreste eventyr med mine nærmeste. Det året var det min mann, min far og min fars samboer som skulle få sitt første møte med en helt spesiell folkefest i bitende kulde, i en historisk by, blant et publikum der alt handlet om noe helt annet enn skisport. Jeg var ikke lenger den eneste som kjente på den unike atmosfæren, og jeg var ikke den eneste ville tilbake. I 2015 var vi derfor alle tilbake igjen, og dermed kunne jeg også kalle det for en tradisjon. 

Et pensjonert, kjent fjes innen langdistanse hundesledekjøring hadde knabbet den fine hytta det året. Vi måtte derfor nøye oss med et restaurert fjøs midt i sentrum, en bortgjemt liten perle i en bakgård der ingen skulle tru nokon kunne bu. Det er det jeg elsker med byen. Husene, fjøsene og de gamle bygårdene som fortsatt står bevart, tett, lunt og lent mot hverandre. Fjøset var alt annet enn et fjøs. Det var en innbydende liten leilighet med to soverom, flislagt bad, varme i gulvene, romslig stue og bevarte tømmervegger. 

Det året ble hundesledeløpet preget av stormen Ole. På tross av de meldte værforholdene, sto det ene hundespannet etter det andre, klare på startstreken. Der forsvant de ut av byen og ut på de åpne vidder. Der ute måtte de klare seg selv de neste dagene som kom:

Stormen Ole begynner å vise muskler. Flere hundekjørere er savnet i fjellet. Det meldes om lite oversikt, vanskelige leteforhold og usikre prognoser for løpet videre.

Tross for den sterke vinden, snødrev og gatene som nærmest ble borte i kastene, så lå ikke byen i dvale av den grunn. Det hører til med tøffe værforhold. Men, selv om livet gikk som normalt i byen, så var saken en ganske annen for kjørerne som befant seg i fjellet. Det krever kunnskap og erfaring for å vite hva det innebærer å ta vare på seg selv og hundene under slike ekstreme forhold. 

Heldigvis ble alle de savnede funnet i god behold. Årets løp var brutt. 

Det året fikk vi en smakebit på hvordan vinteren virkelig kan leke seg der oppe. Vi fulgte mye med på radio og tv de dagene. Vi krysset fingre, vi var bekymret, og deretter lettet over at alle fra løpet ble funnet i god behold. Vi var turister i en by der vi gikk på restaurant med livet som innsats, og vi hørte vinduene knitre i de verste kastene. Likevel var det alt annet enn en ulempe. Vi fikk oppleve litt av vinterens vakreste eventyr på sitt tøffeste det året, og det var vi takknemlig for.

I det bilen svingte ut fra de trange gatene, savnet jeg det allerede. Jeg savnet de lune gatene, de varme lysene og de knirkete gulvene. Jeg savnet å stå på slagghaugene i mørket og høre hundene synge i kor. Det er de vakreste toner jeg vet. Jeg savnet vinteren som biter tak i veggene en tidlig vinter og som blir til en sen vår. Jeg savnet lukten av tjære, og jeg savnet sparken utenfor hvert hushjørne, kafé og butikk. Jeg savnet i grunn alt før jeg i det hele tatt hadde rukket å legge byen bak meg, slik var det hvert år.  

Det er snart tre år siden jeg forlot byen sist. Det er på tide å reise tilbake. 

Romjulen 2018 skal bli tiden der jeg igjen vender tilbake. I en gammel bygård fra 1700-tallet står en loftsleilighet og venter, i en by der noe av hjertet nå tilhører. Jeg skal ikke bo der alene. Denne gangen reiser jeg med et følge som den gang da var en ukjent, men som i dag står hjertet nært. Det skal ikke handle om hundesledekjøring denne gangen. Det skal handle om å reise tilbake der minnene lever, historien roper, gulvene knirker, kulden biter og lysene luner. 

Jeg reiser tilbake til Røros. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Den blå timen

Det er lenge siden nå. Det er lenge siden den blå timen fikk meg ut. Reiser jeg tre år tilbake og videre tilbake i tid, har den blå timen hatt samme påvirkningskraft som et vakkert månelys – jeg bare må ut. Jeg må ut fordi det er for vakkert til å gå glipp av. Slik var det før, og slik var det i dag. 

Ute er det stille, så veldig stille. Tåken ligger lavt rundt åsene og lysene fra de tusen hjem ligner små dukkehus. Vi må løfte føttene høyt i den nye snøen som nettopp har lagt seg på bakken som et tykt frossent teppe, et frossent teppe som gir lys til de mørke dagene. Et frossent teppe jeg har hatet så mye det er mulig å hate, og som jeg gradvis har lært meg å akseptere. 

I dag har jeg savnet det. Jeg har savnet den blå timen og jeg har savnet følelsen av hvor vakkert det er. Jeg har savnet den følelsen som kan beskrives som å være den eneste i verden som opplever akkurat dette øyeblikket. Det er jo ikke helt sant, for jeg er ikke alene i denne blå timen. Likevel så kan ingen kjenne det samme jeg kjenner. Jeg kjenner på en takknemlighet for at jeg nettopp går her, akkurat nå. Jeg løfter bena høyt i snøen, trekker kald luft gjennom nesen og jeg ser. Jeg ser absolutt alt jeg ønsker å se rundt meg. Jeg kan gå så langt jeg vil, og jeg kan bare stå her så lenge jeg vil. 

Himmelen kler seg om så raskt at for hver gang jeg løfter blikket fra bakken, så har den allerede skiftet drakt. Den er blå, grå og bytter om til de vakreste pastellfarger jeg lurer på om jeg noen gang vil få se igjen. Snøen er ikke lenger hvit. Akkurat nå skifter den farge, fra å være hvit til blå. Snart er alt rundt oss blått. Det er vakkert, stille og blått. Nå husker jeg hvor vakker den egentlig er og hvor raskt det er over. Det blå går over til mørket, og så er det over. Den blå timen er over. 

Heldigvis rakk jeg det. Jeg rakk den blå timen, og jeg takker for at den igjen var vakker. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Vi reiste

Kan dere ikke reise bort? Gode råd som kommer fra hjertet er aldri feil å gi. Sannheten var at jeg ikke fant ord for hvorfor det ikke bare var å reise bort i en tid vi egentlig ville langt vekk fra virkeligheten.

Jeg var den som elsket julen. 

Høsten 2016 gruet jeg meg spesielt for julen. Jeg hatet at det gikk mot jul og jeg hatet at vi måtte møte den. Jeg hatet at julelysene kom frem i de tusen hjem og jeg hatet hvordan alt handlet om jul, glede og gaver. 

“Kan dere ikke reise bort i julen, reise til et sted det ikke er jul?” 

“Julen kommer, julen går. Om dere ikke møter julen i år, så må dere møte den neste år. En gang må bli den første”.

Det var jo sant, men jeg ville ikke ha råd, selv om de var det beste ment. Jeg ville ikke ha jul. 

Det ble en vanskelig jul for mange av oss, mildt sagt, men vi er svært takknemlig for måten vi ble tatt vare på, både da og nå. Vi ble møtt og forstått i aller høyeste grad, og kanskje viktigst av alt; respektert for de valgene vi tok, uten spørsmål. Det er ikke tid for å stille spørsmål rundt valg, men tid for å gi rom for valgene. 

Vi fulgte mange råd, og vi tok mange viktige valg. Vi valgte å møte jul. Vi møtte det første juletreet uten den viktigste gaven, og vi møtte den brutale oppgaven ved å sitte til bords uten datteren vår. Alt kunne ikke føles mer feil, men vi gjennomførte det. Det var et viktig valg. Vi fulgte også et godt råd for å stille sterkere mot tiden vi hadde i vente; vi bestemte oss for å reise…

Trillekofferten rullet gjennom Gardermoen flyplass. Parfymeavdelingen kunne ikke luktet verre og folkemengden kunne ikke plaget meg mer. Jeg bare var. Jeg følte meg som en skadet veps i et enormt vepsebol der alle pirket og dultet borti meg. Vi fant frem til gaten. Den lille tv-skjermen viste lokasjon og temperatur, akkurat slik det pleier å være ute på reise. Denne gangen sto det London på skjermen. Den viste en grå sky og en temperatur på 10 grader. Jeg ville ikke dit. Jeg ville hjem. 

I det vi tok det siste steget fra gaten og gikk ombord i flyet, var jeg sikker på at vi gikk rett i døden. Så, sånn skal det altså bli. Vi skal dø i et fly på vei til London. Egentlig bare fordi vi har funnet ut at vi ønsket å korte ned julen, så den ikke skulle bli så lang.

Mannen min klemte hånden min hardt i det hjulene forlot norsk jord. Jeg sov ikke et sekund på den flyreisen.

Undergrunnsbanen fra flyplassen var vår billett til London by og hotellet vi hadde booket. Vi suste forbi fremmede hus, fremmede steder og fremmede mennesker. Det luktet rart, fremmed. I vognen satt vi vendt mot andre passasjerer. Noen snakket høyt nesten hele veien mens andre satt helt stille og stirret ut i luften. Hva finnes egentlig bak de blikkene, og hva bærer de på i livene sine? Gleder de seg til jul, eller gruer de seg? Jeg tenkte at de gruet seg, slik som oss.

Fremme på hotellrommet lempet vi fra oss koffertene, trakk av skoene og slang oss ned på hver vår side av sengen. Det var vel i grunn da det gikk opp for meg at vi faktisk hadde reist. Vi befant oss midt i en fremmed by. Hva skulle vi gjøre nå? Vi kunne jo ikke bare sitte på rommet. Vi måtte ut. Gjøre noe. 

Vi fikk mange gode tips til reisen. Tips til restauranter, shoppinggater, museum, kirker, parker og puber. Vi ante bare ikke hvor vi skulle starte, eller i det hele tatt hvor i London vi egentlig var. 

Vi pyntet oss litt. Det var så fint å pynte seg litt igjen. Ta på sminke og sette opp håret. Så gikk vi ut. Vi holdt hender mens vi ruslet bortover den fremmede gaten. Vi ble passert av mennesker som skulle hit og dit. Alle skulle noe, fort. Og vi? Vi fulgte det enkleste rådet; vi fant en pub…

Vinduene var pyntet med altfor mye lys, glitter og glam. I det vi åpnet døren ble vi møtt av et yrende folkeliv. Så masse folk. Det var varmt, og den summende lyden av alle som pratet gjorde meg nesten ør. De bare satt der. På harde stoler, men det så ikke ut til å bety noe. Alle hadde noen å prate med. De pratet, lo og noen nikket til oss i det vi spurte om stolene var ledig. 

Og der ble vi sittende. Vår første kveld i London ble altså på en pub, av alle ting. Vi snakket, vi lo og fortalte hverandre historier. Vi lo mer enn det vi hadde gjort de siste månedene. I den lille puben sto tiden stille den kvelden. Vi var bare to mennesker som hygget seg. To mennesker ingen visste noe om.

Neste dag tok vi undergrunnsbanen ned til sentrum. Jeg hadde aldri vært i en storby som London og jeg ante egentlig lite om hva byen kunne tilby. Vi fulgte like gjerne folkemengden, ut av undergrunnen og ut på en bro. Den førte oss over elven,  og halvveis på broen åpnet byen seg i alle retninger. Alt var så stort. Så store bygninger og mektige fasader. Jeg følte meg som en liten maur. 

Dag ble til kveld. I et lite kryss mellom noen høye bygninger var det samlet masse mennesker. Det måtte være et teater, eller kanskje en kino. Det lyste skarpt fra et stort skilt over inngangen. Det lignet et sånt skilt jeg bare hadde sett på film. Et skilt med en ramme av store lyspærer med et stort bilde som presenterte dagens forestilling. “Mamma Mia”! Og før vi visste ordet av det gikk vi mot billettluken som to eventyrlystne barn. “To billetter takk”. Vi som egentlig bare for et øyeblikk siden var på vei tilbake til hotellet, helt utslitt. Nå skulle vi altså se en musikal, for aller første gang. Og jeg som ikke engang hadde rukket å verken glede meg, eller pynte meg.

Hvordan vi egentlig havnet i en stor teatersal på en musikal er jeg ikke helt sikker på. Og jeg vet heller ikke hva som egentlig skjedde da vi danset og klappet i hendene sammen med publikum til det vi plutselig opplevde som fengende Abba låter. Det bare skjedde.

Under oppholdet i London levde vi. Vi levde i øyeblikket selv om virkeligheten innhentet oss i det neste. Vi besøkte parker og spiste oss kvalme på vafler. Vi undret oss på museum og ble utslitt av folkemengder. Vi besøkte kirker og tente lys. Vi spiste på dyre restauranter og bommet virkelig på hva “steak” var i London. Vi oppsøkte Londons historie og vi glemte halvparten. Vi kunne le et øyeblikk og gråte i det neste. Det var greit det også. Vi bare var. Vi var to fremmede i en fremmed by. 

Jeg kunne skrevet masse om reisen, men det som virkelig betyr noe er hva en reise eller en opplevelse kan gjøre for forholdet når alt annet står på hodet. Denne gangen handlet det om å korte ned julen. Det handlet om å skape gode minner i en brutal tid. Det klarte vi. 

Jeg hadde aldri trodd at støyen i byen skulle gi meg en pause, og jeg hadde aldri trodd at fremmede folkemengder skulle føles befriende. Det ble en reise vi aldri kommer til å glemme, på godt og vondt. 

For å minne oss på de gode øyeblikkene, bestilte vi et stort London-bilde som pryder stueveggen. På den måten kan vi ha litt av London med oss gjennom dagene. 

 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Start dagen ute

Endelig skinner solen etter mange gråværsdager. I dag er det perfekt å starte dagen ute. Starte dagen i frisk luft. Frisk luft gir meg ny energi. 

Når dagen er god, er også solen god. Sånn er det i dette hodet. Er det en dårlig dag, så er solen heller ikke god. Da kan det like gjerne regne for min del. Jeg liker å utnytte de gode dagene for alt det er verdt.

I dag er det en ny dag. Jeg har fått en ny dag.

Jeg titter ut av vinduet. Morgentåken henger lavt over fjorden og mastene fra båtene der ute er ikke mulig å se. Himmelen er likevel blå, og solen henger lavt på himmelen. I dag er det en god dag. Jeg hopper i ullundertøyet og finner frem halsbåndet til hunden min. Det er tegn hun alltid forstår; nå er det tid for tur! 

Jeg trekker på meg skoene og trer vinterfrakken over hodet på hunden, så griper jeg tak i kameravesken og forsvinner ut av døren. Det klyper litt i nesen i dag. Gradestokken viser 3+ grader. Solen henger lavt på himmelen nå. Snart er vinteren her. Jeg liker hvordan solstrålene får frem høstens siste farger før snøen legger seg som et lokk og setter alt på pause. 

Ved fjorden er vinden skarp i dag. Jeg skremmer opp en and her og der. Solen varmer overraskende godt selv om den ikke kan tilby så mange soltimer nå. 

Jeg har fått en ny dag. Det er en god dag. Den skal brukes til smått og stort, men først skal jeg unne meg en god frokost etter en fin tur. 

Jeg håper du bruken dagen i dag til å gjøre noe hyggelig for deg selv, være sammen med noen du er glad i, eller bare nyte den fine solen. 

God søndag. 

– Marthe Stavaas Nelson –

 

Speil, speil på veggen der

Har du som jeg gamle speilfliser fra 80-tallet liggende i kjelleren? Gjør noe morsomt og nytt med dem da vel!

Det var på tide å gi noen av de eldste rommene på familiehytta en makeover. Familiehytta ligger på Fagerfjell på østsiden av Blefjell i Flesberg og er et helt fantastisk fjellområde med mange muligheter. Hytta ble bygget på 60-tallet og er et viktig rekreasjonssted og samlingspunkt for oss i familien, sommer som vinter.  

Jeg tok på meg oppgaven med å pusse opp den lille doen, et knøttlite rom som ga meg en morsom utfordring. Jeg fikk i grunn frie tøyler og det er jo det aller morsomste! Det måtte planlegges og tenkes ut ideer for det lille rommet. Denne gangen hadde jeg lyst til å se hvor langt jeg kom med et lavbudsjett. Jeg startet med å gå gjennom kjelleren for å rote i ting jeg allerede hadde og som kunne brukes videre. Er det noe jeg virkelig syns er morsomt, så er det å gi gamle ting ny bruksverdi. 

Det første jeg la merke til, var de gamle speilflisene som lå på en hylle. De har vel en gang i tiden hengt på rommet til min søster hjemme hos Pappa og dermed blitt med meg videre da det ble min tur til å flytte ut. Siden har de ligget der i den kalde kjelleren. 

Kunne jeg ha laget en ny ramme? Jeg trengte ikke så stort speil, så sånn sett var det perfekt! 

Det beste stedet å lete etter en ny ramme måtte bli i skogen, eller i fjæra. Jeg laget meg derfor en oppgave om å finne den perfekte rammen. Å gå turer i fjæra har jeg gjort mye siden vi flyttet ut hit på Skjønnheim ved fjorden. Det er mye å undre seg over. Hvor kommer alt fra og hvor langt har det drevet? 

Solen skinte deilig en septemberdag og det var perfekt for å gå på jakt i fjæra. Hunden min Sora, en boxer på 1 år og 3 måneder, er med på alt som er moro. I fjæra ligger det ofte nærmest blankskurte pinner etter å ha ligget lenge i vannet. Nå lå det mange på land etter en vindfull natt. Det var helt perfekt, og flere ble med meg hjem. Pinnene ble lagt til tørk, kappet i riktig lengde og så var det bare å tenke ut hvordan det kunne bli til en ramme. 

Siden speilet skulle henges over en servant, måtte jeg være helt trygg på at rammen ikke kunne løsne. Det kunne lett ført til en knust speile og en ødelagt servant. Det kunne jeg ikke risikere. Det måtte bli et sterkt lim for at dette skulle sitte godt nok. Trelim var det jeg hadde for hånden, så jeg ga det et forsøk etter mye banning, gris og pinner som løsnet.

Tec 7 derimot, er fine greier. Jeg lot det herde ekstra lenge for sikkerhetsskyld. Vips, så hadde jeg det perfekte speilet til det lille rommet på hytta!

– Marthe Stavaas Nelson – 

En vakker sol

I åpningsinnlegget skrev jeg om hvordan jeg i desember 2017 satt meg et mål mot det nye året 2018. Et mål med håp om å gi det nye året mening, og hvordan svømmingen ga motivasjon til dagene. Hele innlegget kan du lese her.  

I dagens innlegg skal det handle om å legge en plan og sette mål for dagene. 

13.desember 2017 skriver jeg side på side i dagboken om hvor sint jeg er på verden. Jeg var mye sint. Jeg skrev også om at året hadde vært som et evigvarende maratonløp og at kroppen ikke orket flere kamper. Jeg trengte en ny start. 

På den neste siden i dagboken er det tegnet et tankekart. 

For noen år siden brukte jeg tankekart under bokprosjektene mine. Å få ideene ned på et papir ga oversikt og orden. Året 2018 skulle derimot handle om et helt annet prosjekt – et prosjekt for å finne tilbake til livet. Jeg valgte å tegne en stor sol med 2018 i midten. Deretter trakk jeg ut stråler i alle retninger og fylte de med ord. De inneholdt drømmer, ønsker, reiser og mål for dagene og tiden. Det ble en vakker sol. 

Og slik startet det nye året 2018. Det startet med et tankekart. Jeg skal ikke skrive at det var enkelt, det ville vært å lyve.

Du er så sterk. Det var ord jeg helst ikke ville høre, faktisk så hatet jeg å høre det. Jeg var alt annet enn sterk, jeg kjempet. Jeg fant likevel styrken. Jeg fant styrke i et simpelt tankekart jeg selv hadde tegnet med penn på et papir. Det ga et håp, og jeg bestemte meg for å følge det. Dagboken ble stadig fylt med nye tankekart. Jeg brukte det for å planlegge uken, og jeg brukte det for å ta vanskelige avgjørelser ved å veie for og imot. Jeg brukte det også til å bli bedre kjent med meg selv ved å finne ut hvorfor enkelte ting ikke fungerte og hvorfor noe annet fungerte bedre. Alt kom ned på papiret. Jeg fikk bedre forståelse, og det ble lettere å ta gode valg. 

Når januar bikket over til februar, bestemte jeg meg for å lage et nytt tankekart som oppsummerte hele januar. Jeg bestemte meg for at det kun skulle inneholde de positive tingene. Ingenting av det negative og vonde skulle få plass. I det jeg løftet pennen opp fra papiret fikk jeg se en vakker sol med lange og korte stråler som fylte hele arket. Det ga meg gnist og det gjorde meg glad. Si meg én ting, har jeg blitt min egen psykolog? 

Slik fortsatte jeg fra måned til måned. Jeg fulgte planen, la nye planer og fullførte mål. De få målene jeg ikke nådde var ikke så viktig. Det var heller ikke viktig at enkelte mål ble valgt bort underveis. Det viktigste var at jeg nådde noen og at de jeg nådde ga meg noe positivt videre. Det ble et nyttig verktøy for dagene og månedene som jeg skal skrive mer om. 

Så, jeg sier til deg som jeg sa til meg selv: vær snill med deg selv, jobb for og ikke imot. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Hvorfor det?

Jeg kan gå tur og knapt huske hvor jeg har gått. Jeg kan løfte blikket, men likevel ikke huske hva jeg har sett. I blant kan det være krevende å plassere bena og samtidig løfte blikket. Når de vanskelige og vonde tankene tar all plass, så kan det være svært vanskelig å bryte gjennom, og til tider må de kanskje bare få være også.

Alt til sin tid. Fra mitt ståsted er det mye sant i det. Med tiden har jeg løftet blikket, og med tiden har jeg kjent på evnen til å undre over de små tingene vi har rundt oss hele tiden. Det er en evne som kommer og går. 

Jeg kan plukke opp et blad bare for å se på det. Se hvilken farge det har, eller form. Jeg kan strekke frem hånden og kjenne på mosen. Jeg kan stoppe opp for å observere hvordan vannet stryker over stein, planter og sand.

Hvorfor er mosen myk, hvor raskt vokser den, og hvilken nytte har den? Hvordan har den steinen fått den formen, og hvor mange år har den ligget der? Hvorfor har den blomsten de fargene, og hvorfor vokser den akkurat der? Hvorfor det? 

Det var vår, 2018. Eplehagen sto i full blomst. En søt og deilig duft traff meg i fjeset der jeg vandret oppover åkeren. Du verden, så godt det luktet! Tenk at jeg hadde helt glemt hvor deilig det lukter i eplehagen om våren. Jeg stakk nesen bort til en av de mange rosa blomstene, og jeg virkelig trakk inn den deilige duften. Biene svirret rundt meg, men de var opptatt med sitt. Sansene var i fullt fokus. Det luktet på en måte søtt, friskt og syrlig. Jeg luktet flere ganger, og hadde noen sett meg stå der med strukket hals, luktende på et epletre, så hadde de sikkert fått noe å le av. 

Herregud, så godt det luktet! Jeg kunne stått en evighet. Selv om det bare var et lite øyeblikk, så var det ingenting annet jeg tenkte på akkurat da enn den duften. Når jeg rev meg løs for å gå videre, så kjente jeg på en slags takknemlighet. Det høres kanskje rart og romantiserende ut, men jeg kjente på en slags takknemlighet for at jeg valgte å gi meg selv det øyeblikket. At jeg ga kroppen en sjanse til å bestemme om den lille blomsten ville gi noe, eller ikke. 

Det har tatt tid, og hver dag er en øvelse. Øvelsen er å være bevisst. Noen kaller det mindfulness. Jeg er ikke så opptatt av hva det heter, men det handler om oppmerksomt nærvær. Det som betyr noe er hva det kan gjøre med fokuset, tankene og kroppen. Jeg kan øve i ulike situasjoner og omgivelser. Det kan handle om å være bevisst på pust, tanker og følelser, eller det jeg ser og gjør.

Det skal det handle mer om her på bloggen, og om det så bare er for et lite øyeblikk, så håper jeg det kan gi noe. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Et prosjekt for dagene – resultat

Dette er det tredje og siste innlegget om møbelprosjektet. Du kan lese de forrige innleggene her og her. 

Da er tiden kommet for å vise resultatet:

Før: 

Etter:

Maling: TreStjerner Gulvmaling, Matt

Farge: Dempet sort

Maleverktøy: Rull og pensel

Forarbeid: Maskinpusset med sandpapir. Støvsuget og vasket

Jeg fulgte alle rådene og ble veldig fornøyd med resultatet. Malingen har en super evne til å flyte ut og etterlot ingen merker etter pensel eller rull. Den matte malingen ga møbelet nærmest et beiset utseende, og livet i treverket ble faktisk også bevart. Jeg ble rådet til å bruke rikelig med maling på rullen slik at den ikke rulles tørr, men heller ikke påføre så mye at malingen siger. Deretter strøk jeg ut med kost. Jeg fikk like fint resultat om jeg strøk ut med kost eller ikke, altså så kan det brukes bare rull, så lenge du har riktig type rull for prosjektet. Møbelet har en del kriker og kroker der rullen ikke kom til, så en pensel ble helt nødvendig. Av gammel vane så foretrekker jeg å stryke ut malingen for sikkerhetsskyld.

Vips, så fikk møbelet et nytt liv og et mer personlig preg, akkurat slik jeg liker det. 

Bare så det er nevnt, så ble svigermor glad i hjertet sitt over resultatet, og det er jeg veldig glad for. 

Jeg håper du fant inspirasjon til å ta jobben med det møbelet du kanskje har hatt stående en stund, eller at du fikk lyst til å skape deg et prosjekt. Det trenger ikke handle om store prosjekter for å oppnå litt mestring og glede over å få til. I blant er det de små skrittene som virkelig teller, og andre ganger er en utfordring det som skal til for å gi dagene litt mer mening. 

Takk for at du stakk innom. 

– Marthe Stavaas Nelson –