Jeg kan gå tur og knapt huske hvor jeg har gått. Jeg kan løfte blikket, men likevel ikke huske hva jeg har sett. I blant kan det være krevende å plassere bena og samtidig løfte blikket. Når de vanskelige og vonde tankene tar all plass, så kan det være svært vanskelig å bryte gjennom, og til tider må de kanskje bare få være også.
Alt til sin tid. Fra mitt ståsted er det mye sant i det. Med tiden har jeg løftet blikket, og med tiden har jeg kjent på evnen til å undre over de små tingene vi har rundt oss hele tiden. Det er en evne som kommer og går.
Jeg kan plukke opp et blad bare for å se på det. Se hvilken farge det har, eller form. Jeg kan strekke frem hånden og kjenne på mosen. Jeg kan stoppe opp for å observere hvordan vannet stryker over stein, planter og sand.
Hvorfor er mosen myk, hvor raskt vokser den, og hvilken nytte har den? Hvordan har den steinen fått den formen, og hvor mange år har den ligget der? Hvorfor har den blomsten de fargene, og hvorfor vokser den akkurat der? Hvorfor det?
Det var vår, 2018. Eplehagen sto i full blomst. En søt og deilig duft traff meg i fjeset der jeg vandret oppover åkeren. Du verden, så godt det luktet! Tenk at jeg hadde helt glemt hvor deilig det lukter i eplehagen om våren. Jeg stakk nesen bort til en av de mange rosa blomstene, og jeg virkelig trakk inn den deilige duften. Biene svirret rundt meg, men de var opptatt med sitt. Sansene var i fullt fokus. Det luktet på en måte søtt, friskt og syrlig. Jeg luktet flere ganger, og hadde noen sett meg stå der med strukket hals, luktende på et epletre, så hadde de sikkert fått noe å le av.
Herregud, så godt det luktet! Jeg kunne stått en evighet. Selv om det bare var et lite øyeblikk, så var det ingenting annet jeg tenkte på akkurat da enn den duften. Når jeg rev meg løs for å gå videre, så kjente jeg på en slags takknemlighet. Det høres kanskje rart og romantiserende ut, men jeg kjente på en slags takknemlighet for at jeg valgte å gi meg selv det øyeblikket. At jeg ga kroppen en sjanse til å bestemme om den lille blomsten ville gi noe, eller ikke.
Det har tatt tid, og hver dag er en øvelse. Øvelsen er å være bevisst. Noen kaller det mindfulness. Jeg er ikke så opptatt av hva det heter, men det handler om oppmerksomt nærvær. Det som betyr noe er hva det kan gjøre med fokuset, tankene og kroppen. Jeg kan øve i ulike situasjoner og omgivelser. Det kan handle om å være bevisst på pust, tanker og følelser, eller det jeg ser og gjør.
Det skal det handle mer om her på bloggen, og om det så bare er for et lite øyeblikk, så håper jeg det kan gi noe.
– Marthe Stavaas Nelson –
