Det er lenge siden nå. Det er lenge siden den blå timen fikk meg ut. Reiser jeg tre år tilbake og videre tilbake i tid, har den blå timen hatt samme påvirkningskraft som et vakkert månelys – jeg bare må ut. Jeg må ut fordi det er for vakkert til å gå glipp av. Slik var det før, og slik var det i dag.
Ute er det stille, så veldig stille. Tåken ligger lavt rundt åsene og lysene fra de tusen hjem ligner små dukkehus. Vi må løfte føttene høyt i den nye snøen som nettopp har lagt seg på bakken som et tykt frossent teppe, et frossent teppe som gir lys til de mørke dagene. Et frossent teppe jeg har hatet så mye det er mulig å hate, og som jeg gradvis har lært meg å akseptere.
I dag har jeg savnet det. Jeg har savnet den blå timen og jeg har savnet følelsen av hvor vakkert det er. Jeg har savnet den følelsen som kan beskrives som å være den eneste i verden som opplever akkurat dette øyeblikket. Det er jo ikke helt sant, for jeg er ikke alene i denne blå timen. Likevel så kan ingen kjenne det samme jeg kjenner. Jeg kjenner på en takknemlighet for at jeg nettopp går her, akkurat nå. Jeg løfter bena høyt i snøen, trekker kald luft gjennom nesen og jeg ser. Jeg ser absolutt alt jeg ønsker å se rundt meg. Jeg kan gå så langt jeg vil, og jeg kan bare stå her så lenge jeg vil.
Himmelen kler seg om så raskt at for hver gang jeg løfter blikket fra bakken, så har den allerede skiftet drakt. Den er blå, grå og bytter om til de vakreste pastellfarger jeg lurer på om jeg noen gang vil få se igjen. Snøen er ikke lenger hvit. Akkurat nå skifter den farge, fra å være hvit til blå. Snart er alt rundt oss blått. Det er vakkert, stille og blått. Nå husker jeg hvor vakker den egentlig er og hvor raskt det er over. Det blå går over til mørket, og så er det over. Den blå timen er over.
Heldigvis rakk jeg det. Jeg rakk den blå timen, og jeg takker for at den igjen var vakker.
– Marthe Stavaas Nelson –
