Høst er kanskje en årstid man enten elsker eller hater. Jeg var den som elsket høsten. Jeg elsket hvordan de tørre og varme sommerdagene gikk over til kjølige og rå høstdager. Jeg elsket den skarpe vinden som lett kunne klype i ørene i midten av oktober. Jeg elsket den lave tåken mellom trærne som gjorde skogen om til noe trolsk. Jeg elsket at solen ga færre soltimer, og jeg elsket å tenne lys på kveldene. Fargene i naturen, den skarpe luften i fjellet og hvor godt maten smakte etter en høsttur.
Jeg kunne ramset opp mange grunner til hvorfor jeg elsket høsten.
Vi skriver 2016 og jeg hater at høsten kommer. Jeg hater at de tørre og varme sommerdagene går over til kjølige og rå høstdager. Jeg hater den skarpe vinden som klyper meg lett i ørene i midten av oktober, og jeg hater at solen gir færre soltimer.
Jeg kunne skrevet en hel bok om hvorfor jeg hatet den høsten.
Det er kaldt i bilen, og utenfor vindusruten passerer livet i 60 km/t. Vi passerer åkrene, gårdene og husene. De gule bladene fra eiketrærne daler gjennom vinden og legger seg lett på bakken. Frukttrærne langs veien har fått en rødlig farge som ikke varer evig. Vanligvis ville jeg ha lagt merke til alle disse tingene. Vanligvis ville jeg vært takknemlig for at jeg kunne se det og nyte det, men det er jeg ikke. Jeg hater det, og skulle ønske det ikke var høst, og jeg skulle ønske dette ikke var livet.
En klump presser seg stor i magen og tårene faller i det vi passerer tre fine mødre som triller hver sin fine barnevogn. I forbifarten ser jeg at den ene vognen ligner på den vi har. Vognen vi måtte rydde bort.
Mannen min løfter den ene hånden fra rattet, og klemmer hånden min hardt uten å si et ord. Det er ikke nødvendig å si noe. Jeg vet, og han vet hvor vonde disse påminnelsene er.
Vi er på vei til kirkegården. Snakk om kontraster. Jeg kan ikke annet enn å fjerne høstbladene som har klistret seg til stenen hennes og rette litt på de friske rosene som vinden har røsket tak i. Jeg kan stå der så lenge jeg vil, men før eller siden må jeg gå igjen og la datteren vår bli.
Det er midten av oktober, og vi skriver 2018 nå. Jeg rusler i rolig tempo oppover grusveien mot skogen. Bakken er kledd i gule blader, tett i tett. Det er som å gå på en gul løper, en løper som høsten har rullet ut bare for meg, akkurat da. Jeg smiler et øyeblikk og takker for det. Blikket trekkes mot de fargerike bladene som ennå ikke har falt. Rødt, grønt, oransje og farger uten navn. Over skulderen henger kameravesken. Det er sikkert snart tre år siden den var med på tur sist. Jeg stopper opp, lukker øynene et lite øyeblikk og trekker et dypt pust. Det lukter høst.
Vinden klyper meg ikke i ørene. Vinden er varm. Den lave tåken ligger mellom trærne og gjør skogen om til noe trolsk. Solen gir færre soltimer nå, og jeg tenner lys på kveldene. Fargene er vakre, luften er rå og maten smaker godt etter en fin høsttur. Jeg er takknemlig for det, og det kan være godt nok for å like høsten igjen.
– Marthe Stavaas Nelson –
