I forrige innlegg skrev jeg blant annet om at kreativiteten er blitt viktigere enn noensinne, og at det kan gi utløp for mange ting som kan være vanskelig å sette ord på. Jeg skrev også om hvordan et møbelprosjekt kom inn blant ett av målene mine ved inngangen til dette året. I dagens innlegg deler jeg hvordan jeg gikk løs på oppgaven, og det forrige innlegget kan du lese her.

Før jeg startet på oppgaven med møbelet etter svigermor, så kjente jeg på usikkerheten for om jeg ville klare det og om resultatet ville bra. Hele prosjektet ga i grunn et lite press i positiv forstand. Et press som gjorde at jeg heller gikk ut i garasjen på kveldene for å jobbe enn å bli sittende foran tv og la tankene rulle. Jeg måtte hele veien tenke ut hvordan jeg skulle ta neste steg i prosjektet, og det byttet ofte plass med andre tanker som kunne prege dagen.

Jeg var innom ulike alternativer som kunne gi møbelet et mer moderne preg. Beise, male, eller spraylakkere. Det siste alternativet luket jeg helt ut. Jeg hadde verken nødvendig utstyr for å gjøre en slik jobb, egnet arbeidssted, eller kunnskap for å spraylakkere et møbel. Jeg trengte i grunn ikke bestemme meg for om jeg skulle beise eller male før pussejobben var i gang. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg oppdaget underveis at deler av møbelet hadde forskjellige overflater som ikke lot seg pusse ned like godt. Jeg valgte derfor å pusse ned så mye jeg kunne og matte ned resten. Da ble det neste valget i grunn enkelt. Det måtte bli maling, og ikke beis. 

Det neste skrittet var å velge maling med omhu. Oljemaling, vannbasert, eller andre typer maling. Jeg hadde allerede bestemt meg for å gi møbelet en matt overflate. Derfor falt valget på matt maling. Det viktigste målet var å beholde noe av eikestrukturen, så langt det lot seg gjøre med maling. Jeg var redd maling med glans ville forstyrre livet i treverket, og egentlig så liker jeg veldig godt hvordan matt maling toner ned og gir et mykere inntrykk. Møbelet var stort i seg selv og jeg ønsket ikke at det skulle fremstå som enda større da stuen min ikke er veldig stor. 

Jeg turte faktisk ikke å fortelle min kjære svigermor at jeg hadde bestemt meg for å male hele møbelet svart med matt maling. Det kunne vært så langt i fra det hun kanskje hadde sett for seg, så det fikk bli en overraskelse. 

For å oppnå best mulig resultat, kan det være en fordel å rådføre seg med en fagperson. Jeg foretrekker å besøke en fargehandel som har god tid til kundene, og det er et pluss om de til en viss grad kan vise til vareprøver av forskjellige typer maling og behandling. 

I dette tilfellet besøkte jeg en fargehandel jeg hadde hørt mye positivt om, og det angret jeg ikke på. Jeg fikk nærmest et lite foredrag om hvilke type maling jeg burde velge til møbelet mitt, og hvorfor. Jeg fikk også gode råd for rengjøring og tips til maleverktøy. Jeg ble møtt med ekspertise og genuin interesse for prosjektet. Et ekstra pluss var at de hadde en liten utstilling som viste forskjellige resultater for det jeg var ute etter. 

Før jeg gikk inn i butikken var jeg forberedt på å komme ut igjen med opptil flere malingspann og den vanlige leksa om at møbelet MÅ grunnes før det kan males. Det er den kjedeligste jobben jeg vet. Det er i grunn som å måtte spise papiret på en godtepose før du kommer frem til de virkelige godsakene. 

Jeg kom derimot ut av butikken med kun ett spann i hånden, en spray for rengjøring og en ny rull. Det var alt. Jeg tok med meg det lille foredraget hjem, rik på nye tips og en klar melding om at jeg kunne stole på at resultatet ville bli bra. Det var ikke slik at jeg ikke hadde tro på at rådene ville gi et godt resultat, men et spann med gulvmaling og et råd om å bruke rull uten å stryke ut med pensel kan ha ført til at jeg ytret en viss skepsis…

Jeg er opptatt av detaljer når jeg pusser opp møbler. Det er kanskje noe av det morsomste jeg vet med jobben. Jeg liker aller best å bevare så mye som mulig av hengsler og knotter. Enten ved å vaske dem rene og blanke, eller spraylakkere. I dette tilfellet ønsket jeg å bytte ut knottene. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe nye, men jeg snudde raskt på det valget. Det viste seg at pappaen min hadde tatt vare på de gamle kjøkkenknottene fra da de rev det gamle kjøkkenet. Da min stemor sendte et bilde av disse forsto jeg raskt at de måtte passe helt perfekt. Jeg hadde helt glemt hvor fine de egentlig var. De trengte bare å få skinne litt igjen, så jeg bestemte meg for å spraylakkere dem. 

For å unngå fingermerker på hengslene og lakk på hendene, så brukte jeg en isopor plate slik at de sto støtt. På den måten kunne jeg spraye alle på en enkel måte og sette platen på et trygt sted for tørk.

Det tok meg noen måneder å bli ferdig med prosjektet, så da tillater jeg meg å spare resultatet til neste innlegg.

– Marthe Stavaas Nelson – 

Å finne igjen evnen til å være kreativ har jeg ikke tatt som en selvfølge, men jeg er takknemlig for at jeg har funnet den igjen. Kreativitet handler om så mange ting, og spesielt den siste tiden har det vært svært viktig for meg. Det gir i grunn utløp for veldig mange ting som kan være vanskelig å sette ord på. 

Jeg har lenge hatt en interesse for gamle møbler ved å gi det et nytt liv. Et gammelt møbel er jo ikke bare et møbel. Det har en historie vi ofte ikke vet så mye om. De har en slags mystikk over seg. Jeg kan glemme både tid og sted i en gammel kjeller, garasje, eller et lager med gamle ting. Da hender det at jeg kommer over noe som nærmest roper på meg, roper om å få en ny sjanse. Det aller beste ved å ta over et gammelt møbel, er når jeg får vite dens historie, slik at jeg kan behandle det deretter og gjenfortelle den.

Jeg er vel kanskje ikke tilhenger av å male absolutt alt av gamle møbler. Det mister naturligvis en verdi på mange måter når en pensel blir satt på saken. Derimot har det jo ingen nytteverdi av å stå i en mørk kjeller der det kanskje aldri får se dagens lys igjen. Det er jo bare trist. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ved inngangen til dette året, 2018, så satt jeg meg flere mål for å gi dagene mening. Nå var det ikke akkurat oppussing av møbler som sto blant de målene, men det kunne kanskje ikke passet bedre at et gammelt vitrinekap fra min svigermor aldri fikk nye eiere etter at hun bestemte seg for å selge det. Et kraftig møbel i eik som folk kanskje hadde sett seg trøtt på i nyere tid. Kanskje det var en mening med at det ble med meg hjem, men det store spørsmålet var vel egentlig hva jeg skulle gjøre med det…

Jeg var i grunn lenge usikker på om det ville ødelegge den flotte eikestrukturen ved å sette en pensel på det. Selv om svigermor var overlykkelig for at jeg ville gi det en sjanse ved å pusse det opp, så føler jeg alltid et visst ansvar når jeg tar over et så flott møbel. Jeg var derfor nødt til å bruke tid og tenke gjennom saken. Jeg startet en kort ringerunde for å undersøke om det var noen som var villig til å lakkere skapet for meg, men jeg fant raskt ut at det kunne bli nokså kostbart. Det ble også sagt at det ville bli et tidkrevende og omfattende arbeid å få et pent resultat. Det var i grunn da jeg fant ut at jeg måtte ta oppgaven selv. Et stort prosjekt var kanskje akkurat det jeg trengte. 

Bildet under viser slik skjenken så ut da den kom inn i stuen for første gang. Opprinnelig besto det av totalt åtte deler. Vi målte og tenkte. Grublet og vurderte, frem og tilbake. Tanken slo meg at prosjektet kunne risikere å bli en endeløs oppgave. 

I neste innlegg deler jeg hvordan jeg gikk løs på oppgaven. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Høst er kanskje en årstid man enten elsker eller hater. Jeg var den som elsket høsten. Jeg elsket hvordan de tørre og varme sommerdagene gikk over til kjølige og rå høstdager. Jeg elsket den skarpe vinden som lett kunne klype i ørene i midten av oktober. Jeg elsket den lave tåken mellom trærne som gjorde skogen om til noe trolsk. Jeg elsket at solen ga færre soltimer, og jeg elsket å tenne lys på kveldene. Fargene i naturen, den skarpe luften i fjellet og hvor godt maten smakte etter en høsttur. 

Jeg kunne ramset opp mange grunner til hvorfor jeg elsket høsten.

Vi skriver 2016 og jeg hater at høsten kommer. Jeg hater at de tørre og varme sommerdagene går over til kjølige og rå høstdager. Jeg hater den skarpe vinden som klyper meg lett i ørene i midten av oktober, og jeg hater at solen gir færre soltimer.

Jeg kunne skrevet en hel bok om hvorfor jeg hatet den høsten.

Det er kaldt i bilen, og utenfor vindusruten passerer livet i 60 km/t. Vi passerer åkrene, gårdene og husene. De gule bladene fra eiketrærne daler gjennom vinden og legger seg lett på bakken. Frukttrærne langs veien har fått en rødlig farge som ikke varer evig. Vanligvis ville jeg ha lagt merke til alle disse tingene. Vanligvis ville jeg vært takknemlig for at jeg kunne se det og nyte det, men det er jeg ikke. Jeg hater det, og skulle ønske det ikke var høst, og jeg skulle ønske dette ikke var livet. 

En klump presser seg stor i magen og tårene faller i det vi passerer tre fine mødre som triller hver sin fine barnevogn. I forbifarten ser jeg at den ene vognen ligner på den vi har. Vognen vi måtte rydde bort.

Mannen min løfter den ene hånden fra rattet, og klemmer hånden min hardt uten å si et ord. Det er ikke nødvendig å si noe. Jeg vet, og han vet hvor vonde disse påminnelsene er.

Vi er på vei til kirkegården. Snakk om kontraster. Jeg kan ikke annet enn å fjerne høstbladene som har klistret seg til stenen hennes og rette litt på de friske rosene som vinden har røsket tak i. Jeg kan stå der så lenge jeg vil, men før eller siden må jeg gå igjen og la datteren vår bli. 

Det er midten av oktober, og vi skriver 2018 nå. Jeg rusler i rolig tempo oppover grusveien mot skogen. Bakken er kledd i gule blader, tett i tett. Det er som å gå på en gul løper, en løper som høsten har rullet ut bare for meg, akkurat da. Jeg smiler et øyeblikk og takker for det. Blikket trekkes mot de fargerike bladene som ennå ikke har falt. Rødt, grønt, oransje og farger uten navn. Over skulderen henger kameravesken. Det er sikkert snart tre år siden den var med på tur sist. Jeg stopper opp, lukker øynene et lite øyeblikk og trekker et dypt pust. Det lukter høst.

Vinden klyper meg ikke i ørene. Vinden er varm. Den lave tåken ligger mellom trærne og gjør skogen om til noe trolsk. Solen gir færre soltimer nå, og jeg tenner lys på kveldene. Fargene er vakre, luften er rå og maten smaker godt etter en fin høsttur. Jeg er takknemlig for det, og det kan være godt nok for å like høsten igjen. 

– Marthe Stavaas Nelson – 

Det er en iskald januardag, og vi skriver 2018. Svingdørene inn til byens offentlige svømmehall tar meg bort fra den bitende kulden og skyver meg inn i varmen. Jeg trekker inn lukten av klor som gir både gode barndomsminner og en følelse av velvære. Det føles godt og riktig å være her.

Damen i skranken smiler og ønsker meg velkommen. Èn voksen billett, takk, og så er det bare å finne seg et ledig skap i garderoben. Samtidig som jeg åpner døren til det tomme skapet legger jeg merke til damen i den andre enden av garderoben. Hun steller med en liten baby. Jeg tar blikket raskt bort mens jeg trekker et dypt åndedrag. De herlige og levende lydene fra det lille barnet gjør at jeg må ta meg hardt sammen for å ikke holde meg for ørene. Magesekken veltes, hjertet rives og hjernen varsler panikk.

Jeg skulle også vært mamma nå. Påminnelsene er overalt, og de er ubeskrivelig brutale. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dusjen kan det trille noen tårer for det er det ingen som ser. Det rennende vannet skyller lett over arret nederst på magen. Jeg trekker på meg badetøyet og går ut av dusjen. Jeg ser meg selv i speilet og minner meg selv på hvorfor jeg er her.

Jeg setter den ene foten foran den andre. Den store svømmehallen åpner seg i det jeg trer ut av korridoren fra garderoben. Tenk at jeg har klart å komme meg hit, helt på egenhånd. Jeg er stolt over meg selv. Episoden i garderoben er nesten glemt i det øyeblikket jeg plasserer føttene på kanten av det store svømmebassenget. Jeg vifter lett og lekent med tærne, og det kribler lett i magen i det jeg hopper i vannet. 

Vannet kjennes overraskende kaldt mot huden. Jeg smiler. Jeg smiler fordi jeg hadde glemt hvor fint det er å besøke svømmehallen. Jeg ser rundt meg og observerer noen få som svømmer frem og tilbake i hver sin oppdelte bane i bassenget. Dette her var jo ikke så skummelt. Ingen kjenner meg her. Ingen spør om det går bra med meg, eller om det er noen nye bøker eller turer på gang.

Jeg slipper taket fra bassengkanten og svømmer over til den andre siden. Det føles herlig, befriende! Jeg føler meg så lett, fri og på en måte glad i øyeblikket. Jeg dykker ned mot bunnen og lar kroppen skli langs flisene før jeg sparker ifra og treffer overflaten igjen. Og slik går den neste timen. Jeg er over og under vann, svømmer frem og tilbake. Jeg glemmer klokken, og jeg har helt glemt når parkeringstiden min går ut. 

Det finnes ingen fasitsvar eller oppskrift for hva man bør eller skal gjøre når man rammes av det verst tenkelige. Det brutale kaoset kan gjøre dagene til en kamp. Livet går videre. Det er en setning jeg ikke helt forstår. Tiden går, men selve livet går ikke bare videre etter å ha mistet et barn. Tiden er læren om hvordan leve med det.

Det har gått over to år nå. To år med mange kamper, psykisk og fysisk.

Desember 2017 satt jeg et mål mot det nye året. Et mål med håp om å gi dagene og det nye året mening. Gi kroppen en sjanse til å bare leve. Jeg startet å svømme, og siden den januardagen har jeg svømt gjennom nye tap og nye håp. 

Etter en lang overveielse kaster jeg meg ut i det og åpner en ny blogg. Her kan alle som ønsker lese ord for dagen, uken eller måneden gjennom både gode og vanskelige perioder. Målet med bloggen er å dele smått og stort som kan ha en betydning for dagen, gi mening, glede og forhåpentligvis håp for andre som måtte streve. Kan jeg med dette gjøre en forskjell for noen, så vil steget jeg nå tar føles meningsfullt og riktig. 

Som med alt annet gjennom tiden setter jeg én fot foran den andre, og jeg lar veien til denne bloggen bli til mens jeg går. 

– Marthe Stavaas Nelson –