Å finne igjen evnen til å være kreativ har jeg ikke tatt som en selvfølge, men jeg er takknemlig for at jeg har funnet den igjen. Kreativitet handler om så mange ting, og spesielt den siste tiden har det vært svært viktig for meg. Det gir i grunn utløp for veldig mange ting som kan være vanskelig å sette ord på.
Jeg har lenge hatt en interesse for gamle møbler ved å gi det et nytt liv. Et gammelt møbel er jo ikke bare et møbel. Det har en historie vi ofte ikke vet så mye om. De har en slags mystikk over seg. Jeg kan glemme både tid og sted i en gammel kjeller, garasje, eller et lager med gamle ting. Da hender det at jeg kommer over noe som nærmest roper på meg, roper om å få en ny sjanse. Det aller beste ved å ta over et gammelt møbel, er når jeg får vite dens historie, slik at jeg kan behandle det deretter og gjenfortelle den.
Jeg er vel kanskje ikke tilhenger av å male absolutt alt av gamle møbler. Det mister naturligvis en verdi på mange måter når en pensel blir satt på saken. Derimot har det jo ingen nytteverdi av å stå i en mørk kjeller der det kanskje aldri får se dagens lys igjen. Det er jo bare trist.
Ved inngangen til dette året, 2018, så satt jeg meg flere mål for å gi dagene mening. Nå var det ikke akkurat oppussing av møbler som sto blant de målene, men det kunne kanskje ikke passet bedre at et gammelt vitrinekap fra min svigermor aldri fikk nye eiere etter at hun bestemte seg for å selge det. Et kraftig møbel i eik som folk kanskje hadde sett seg trøtt på i nyere tid. Kanskje det var en mening med at det ble med meg hjem, men det store spørsmålet var vel egentlig hva jeg skulle gjøre med det…
Jeg var i grunn lenge usikker på om det ville ødelegge den flotte eikestrukturen ved å sette en pensel på det. Selv om svigermor var overlykkelig for at jeg ville gi det en sjanse ved å pusse det opp, så føler jeg alltid et visst ansvar når jeg tar over et så flott møbel. Jeg var derfor nødt til å bruke tid og tenke gjennom saken. Jeg startet en kort ringerunde for å undersøke om det var noen som var villig til å lakkere skapet for meg, men jeg fant raskt ut at det kunne bli nokså kostbart. Det ble også sagt at det ville bli et tidkrevende og omfattende arbeid å få et pent resultat. Det var i grunn da jeg fant ut at jeg måtte ta oppgaven selv. Et stort prosjekt var kanskje akkurat det jeg trengte.
Bildet under viser slik skjenken så ut da den kom inn i stuen for første gang. Opprinnelig besto det av totalt åtte deler. Vi målte og tenkte. Grublet og vurderte, frem og tilbake. Tanken slo meg at prosjektet kunne risikere å bli en endeløs oppgave.
I neste innlegg deler jeg hvordan jeg gikk løs på oppgaven.
– Marthe Stavaas Nelson –